Norsk landbrukspolitikk.

Norsk landbrukspolitikk.


Norge er ikke et enkelt land å drive landbruk i.
Både geografisk, topografisk, bonitært og klimatisk kommer vi langt ut i rekken over land som kan regnes som velegnede for matproduksjon.
Skulle vi sett på Norge som mulig ”kjøkkenhage” i global sammenheng, ville konklusjonen fort kunne bli at norsk landbruk burde legges ned med følgende begrunnelser:

• Små og uegnede arealer til dyrking.
• Uegnet klima med kort vekstsesong og ustabilt vær.
• Uegnet for stordrift av dyr (unntatt sau) pga klima- og fôrforhold.
• Svak bonitet i mye norsk jord.
• Høye driftskostnader av ovennevnte årsaker, samt norsk lønnsnivå.
• I et langstrakt land som Norge er ingen mat ”kortreist” enten den er norsk eller ikke.


Hvorfor skal vi da ha et landbruk i Norge?

Slik DA ser det, er det gode grunner til å beholde et livskraftig landbruk i Norge.

 Norsk landbruk er en viktig del av vår kulturarv og historie. Å videreføre vårt landbruk er å ta vare på det grunnlag som vår nasjon og vår kultur er bygget på.

 Norsk landbruk er en viktig del av norsk kulturlandskap. Uten landbruket vil naturen gro igjen og vi vil miste en genuin kultur- og naturverdi for oss selv og for norsk turisme.

 Norsk landbruk kan produsere mat av svært høy kvalitet pga vår rene natur, vårt unike sommerlys og vår småskalaproduksjon.

 Innenfor visse segmenter av matproduksjon kan vi produsere produkter og kvaliteter som er konkurransedyktige, både i eget marked og som eksportvarer.



Spørsmålet blir altså ikke om vi skal ha landbruk i Norge, men hvordan det fremtidige landbruk skal se ut.

Det har i mange tiår vært en akseptert kjensgjerning at det ukentlig har blitt lagt ned gårdsbruk i Norge. Bruk som det ikke har vært mulig å drive med økende krav til velstand både for folk og dyr. Hvis utviklingen fortsetter vil norsk landbruk om noen år begrenser seg til noen får gårder på flatlandet i Trøndelag, på Østlandet og på Jæren.

DA mener det er mulig å motvirke en slik utvikling, men ikke gjennom å strø jevne lag med subsidier over landbruket.
Vi trenger en omlegging av landbruket som tuftes på en grundig evaluering av hva vi har,
en drøfting av hva norsk landbruk bør satse på og en plan for veien fram mot et mål.

En tanke kan være å dele landbruket inn i 2 hovedkategorier: 1. Næringsbruk. 2. Kulturbruk.

1. Et næringsbruk skal ha et omfang og drive med en type produksjon som er økonomisk drivverdig.
Fra politisk hold skal det legges føringer som bidrar til at slike bruk innenfor de lagte rammer kan levere varer av høyverdig kvalitet til konkurransedyktige priser.

2. Det er gårdsbruk i dag som ved sin beliggenhet, sin driftsform eller sin historie representerer et viktig element i norsk kulturlandskap.
Det kan være bruk som ikke er økonomisk drivverdige, men som gjennom sin drift er viktige bidragsytere i å bevare norsk kultur og natur slik den har vokst fram gjennom generasjoner og slik vi ønsker å bevare den.
Slike bruk skal kunne defineres som kulturbruk og inngå en driftsavtale med staten der bonden er lønnet for å drive gården etter gitte kriterier.
Den eventuelle avkastning gården gir, deles mellom bonde og stat.

I forbindelse med omlegging av landbruket er det viktig å endre noen av lovene knyttet til eierskap, drift og omsetning av bruk slik at det blir lettere å slå sammen eller dele opp bruk på en tjenlig måte både for drift og vedlikehold.