Forvaltning av erstatning til privatpersoner.
Når en person gjennom dom i det norske rettssystem blir tilkjent erstatning, er regelverket i dag slik at vedkommende selv må sørge for å inndrive erstatningen.
Dette gjelder enten erstatningskravet er rettet mot en privatperson, et selskap eller en offentlig etat.
DA mener det er helt urimelig og uriktig at en person som er tilkjent en erstatning ofte må kjempe en ny sak for å få de tilkjente midlene.
Det er ikke sjelden at vedkommende aldri får den tildømte erstatningen.
DA ønsker å endre regelverket slik at staten plikter å besørge utbetaling av det erstatningsbeløp som et offer er tilkjent.
Deretter blir det statens oppgave å inndrive midlene fra den dømte skyldneren.
Det er rett og rimelig at den som er tilkjent en erstatning får denne utbetalt som en direkte konsekvens av en gyldig dom.
Staten vil på sin side ha helt andre virkemidler enn en privatperson til å drive inn sitt utestående fra den domfelte, enten det er en privatperson eller en eller annen form for forretningsmessig eller forvaltningsmessig etat.
tirsdag 7. juli 2009
Norsk landbrukspolitikk.
Norsk landbrukspolitikk.
Norge er ikke et enkelt land å drive landbruk i.
Både geografisk, topografisk, bonitært og klimatisk kommer vi langt ut i rekken over land som kan regnes som velegnede for matproduksjon.
Skulle vi sett på Norge som mulig ”kjøkkenhage” i global sammenheng, ville konklusjonen fort kunne bli at norsk landbruk burde legges ned med følgende begrunnelser:
• Små og uegnede arealer til dyrking.
• Uegnet klima med kort vekstsesong og ustabilt vær.
• Uegnet for stordrift av dyr (unntatt sau) pga klima- og fôrforhold.
• Svak bonitet i mye norsk jord.
• Høye driftskostnader av ovennevnte årsaker, samt norsk lønnsnivå.
• I et langstrakt land som Norge er ingen mat ”kortreist” enten den er norsk eller ikke.
Hvorfor skal vi da ha et landbruk i Norge?
Slik DA ser det, er det gode grunner til å beholde et livskraftig landbruk i Norge.
Norsk landbruk er en viktig del av vår kulturarv og historie. Å videreføre vårt landbruk er å ta vare på det grunnlag som vår nasjon og vår kultur er bygget på.
Norsk landbruk er en viktig del av norsk kulturlandskap. Uten landbruket vil naturen gro igjen og vi vil miste en genuin kultur- og naturverdi for oss selv og for norsk turisme.
Norsk landbruk kan produsere mat av svært høy kvalitet pga vår rene natur, vårt unike sommerlys og vår småskalaproduksjon.
Innenfor visse segmenter av matproduksjon kan vi produsere produkter og kvaliteter som er konkurransedyktige, både i eget marked og som eksportvarer.
Spørsmålet blir altså ikke om vi skal ha landbruk i Norge, men hvordan det fremtidige landbruk skal se ut.
Det har i mange tiår vært en akseptert kjensgjerning at det ukentlig har blitt lagt ned gårdsbruk i Norge. Bruk som det ikke har vært mulig å drive med økende krav til velstand både for folk og dyr. Hvis utviklingen fortsetter vil norsk landbruk om noen år begrenser seg til noen får gårder på flatlandet i Trøndelag, på Østlandet og på Jæren.
DA mener det er mulig å motvirke en slik utvikling, men ikke gjennom å strø jevne lag med subsidier over landbruket.
Vi trenger en omlegging av landbruket som tuftes på en grundig evaluering av hva vi har,
en drøfting av hva norsk landbruk bør satse på og en plan for veien fram mot et mål.
En tanke kan være å dele landbruket inn i 2 hovedkategorier: 1. Næringsbruk. 2. Kulturbruk.
1. Et næringsbruk skal ha et omfang og drive med en type produksjon som er økonomisk drivverdig.
Fra politisk hold skal det legges føringer som bidrar til at slike bruk innenfor de lagte rammer kan levere varer av høyverdig kvalitet til konkurransedyktige priser.
2. Det er gårdsbruk i dag som ved sin beliggenhet, sin driftsform eller sin historie representerer et viktig element i norsk kulturlandskap.
Det kan være bruk som ikke er økonomisk drivverdige, men som gjennom sin drift er viktige bidragsytere i å bevare norsk kultur og natur slik den har vokst fram gjennom generasjoner og slik vi ønsker å bevare den.
Slike bruk skal kunne defineres som kulturbruk og inngå en driftsavtale med staten der bonden er lønnet for å drive gården etter gitte kriterier.
Den eventuelle avkastning gården gir, deles mellom bonde og stat.
I forbindelse med omlegging av landbruket er det viktig å endre noen av lovene knyttet til eierskap, drift og omsetning av bruk slik at det blir lettere å slå sammen eller dele opp bruk på en tjenlig måte både for drift og vedlikehold.
Norge er ikke et enkelt land å drive landbruk i.
Både geografisk, topografisk, bonitært og klimatisk kommer vi langt ut i rekken over land som kan regnes som velegnede for matproduksjon.
Skulle vi sett på Norge som mulig ”kjøkkenhage” i global sammenheng, ville konklusjonen fort kunne bli at norsk landbruk burde legges ned med følgende begrunnelser:
• Små og uegnede arealer til dyrking.
• Uegnet klima med kort vekstsesong og ustabilt vær.
• Uegnet for stordrift av dyr (unntatt sau) pga klima- og fôrforhold.
• Svak bonitet i mye norsk jord.
• Høye driftskostnader av ovennevnte årsaker, samt norsk lønnsnivå.
• I et langstrakt land som Norge er ingen mat ”kortreist” enten den er norsk eller ikke.
Hvorfor skal vi da ha et landbruk i Norge?
Slik DA ser det, er det gode grunner til å beholde et livskraftig landbruk i Norge.
Norsk landbruk er en viktig del av vår kulturarv og historie. Å videreføre vårt landbruk er å ta vare på det grunnlag som vår nasjon og vår kultur er bygget på.
Norsk landbruk er en viktig del av norsk kulturlandskap. Uten landbruket vil naturen gro igjen og vi vil miste en genuin kultur- og naturverdi for oss selv og for norsk turisme.
Norsk landbruk kan produsere mat av svært høy kvalitet pga vår rene natur, vårt unike sommerlys og vår småskalaproduksjon.
Innenfor visse segmenter av matproduksjon kan vi produsere produkter og kvaliteter som er konkurransedyktige, både i eget marked og som eksportvarer.
Spørsmålet blir altså ikke om vi skal ha landbruk i Norge, men hvordan det fremtidige landbruk skal se ut.
Det har i mange tiår vært en akseptert kjensgjerning at det ukentlig har blitt lagt ned gårdsbruk i Norge. Bruk som det ikke har vært mulig å drive med økende krav til velstand både for folk og dyr. Hvis utviklingen fortsetter vil norsk landbruk om noen år begrenser seg til noen får gårder på flatlandet i Trøndelag, på Østlandet og på Jæren.
DA mener det er mulig å motvirke en slik utvikling, men ikke gjennom å strø jevne lag med subsidier over landbruket.
Vi trenger en omlegging av landbruket som tuftes på en grundig evaluering av hva vi har,
en drøfting av hva norsk landbruk bør satse på og en plan for veien fram mot et mål.
En tanke kan være å dele landbruket inn i 2 hovedkategorier: 1. Næringsbruk. 2. Kulturbruk.
1. Et næringsbruk skal ha et omfang og drive med en type produksjon som er økonomisk drivverdig.
Fra politisk hold skal det legges føringer som bidrar til at slike bruk innenfor de lagte rammer kan levere varer av høyverdig kvalitet til konkurransedyktige priser.
2. Det er gårdsbruk i dag som ved sin beliggenhet, sin driftsform eller sin historie representerer et viktig element i norsk kulturlandskap.
Det kan være bruk som ikke er økonomisk drivverdige, men som gjennom sin drift er viktige bidragsytere i å bevare norsk kultur og natur slik den har vokst fram gjennom generasjoner og slik vi ønsker å bevare den.
Slike bruk skal kunne defineres som kulturbruk og inngå en driftsavtale med staten der bonden er lønnet for å drive gården etter gitte kriterier.
Den eventuelle avkastning gården gir, deles mellom bonde og stat.
I forbindelse med omlegging av landbruket er det viktig å endre noen av lovene knyttet til eierskap, drift og omsetning av bruk slik at det blir lettere å slå sammen eller dele opp bruk på en tjenlig måte både for drift og vedlikehold.
Det norske forsvar.
Det norske forsvar.
Verden har forandret seg svært mye siden 2. verdenskrig. Det norske forsvar er bygget opp og utviklet på bakgrunn av modeller etter erfaringene fra denne krigen og alliansene som oppsto som en følge av den.
Forsvaret slik det fremstår i dag er i ferd med å gå ut på dato. Det er stort, dyrt, tungdrevet, byråkratisk og bygget for kriger som ikke eksisterer.
DA vil i prinsippet nedlegge det norske forsvar slik det fremstår i dag og bygge opp et helt nytt forsvarssystem fra bunnen av der profesjonalitet og relevant allianse- og forsvarssamarbeid skal være i fokus.
Norge er et lite land og vil aldri kunne hanskes med et eventuelt angrep fra en potensiell stormakt alene. NATO er en allianse som har skullet ivareta et felles solidarisk vern mot en slik fiende.
DA mener at NATO slik den framstår i dag, heller ikke er i tråd med tiden og at Norge burde se på andre former for forsvarssamarbeid i tillegg til NATO.
I så måte vil våre nærmeste naboer være naturlige samarbeidspartnere. Norge, Sverige, Danmark og Finland, har et fellesskap knyttet til geografi, kultur, historie og økonomi som gjør det naturlig å arbeide for rasjonelle felles forsvarsløsninger.
Et fremtidig forsvar skal bestå av to hovedelementer:
Allianseforsvaret.
Internforsvaret.
Allianseforsvaret handler om at de nordiske land sammen skal bygge et effektivt felles forsvarsverk der hvert land har sitt hovedansvarsområde og sin spesialkompetanse:
Norge kan bygge opp og drifte en effektiv marine og tar samtidig ansvar for kystvakt og vern.
Sverige kan ta ansvar for et flyvåpen og vern av hele Nordens luftrom.
Finland kan bygge et artilleri og rakettvern for regionen.
Danmark kan utvikle spesialkompetanse på dataforsvar, terrorforsvar og etterretning.
Alle land skal ha hver sin effektive avdeling av profesjonelle fotsoldater til operasjoner i egen og i andre regioner.
Internforsvaret handler om hvordan vi skal organisere et eget forsvar innenfor alliansen.
DA vil innføre følgende inndeling av et fremtidig forsvar:
Det skal opprettes en liten hæravdeling av profesjonelle yrkessoldater som er utdannet til å bidra til håndtering av konflikter utenfor Nordens grenser og som skal kunne administrere et forsvar av landet/regionen om det behovet skulle oppstå.
Det skal gjeninnføres en obligatorisk ettårig verneplikt for all ungdom etter fylte 18 år der det kan søkes om deltakelse innenfor ett av tre pliktområder:
1. Heimevern (1/3 av de vernepliktige). Oppgaven vil være å bli trent opp til å forsvare norsk territorium. Heimevernet trenes primært til geriljaforsvar og vil i en krigssituasjon bli driftet av den profesjonelle delen av forsvaret. Tjeneste i heimevernet innebærer repetisjonsøvelser for jevnlig oppdatering og tjenesten vil i krig som i fred forgå i soldatens eget nærområde.
2. Siviltjeneste hjemme (1/3 av de vernepliktige). Disse skal utføre ett års tjeneste i helse og sosialsektoren i Norge der formålet er å skape ressurser for eldre- og sosialomsorgen og samtidig gi ungdom en skolering i ansvar for det sosiale fellesskap.
3. Siviltjeneste ute (1/3 av de vernepliktige). Tjenesten skal gi bidrag til norsk bistandsarbeid gjennom mannskapsressurser som kan utføre arbeidsoppgaver i u-land som Norge til enhver tid har et bistandssamarbeid med. Formålet er å være bidragsyter til den 3. verden og samtidig øke unge menneskers forståelse for de kontraster som vår verden inneholder.
Noen vil kunne påstå at de to siste punktene ikke har noe med forsvar å gjøre.
DA vil hevde at de to siste punktene nettopp er svært viktige i et utvidet begrep av det å kunne forsvare sitt land og å forebygge krigshandlinger.
Det vil gjennom hjemmetjenesten kunne være en bidragsyter til å skjerpe en moral knyttet til solidaritet til eget land og folk.
Gjennom tjeneste ute vil økt forståelse av andre folk og kulturer kunne bidra til holdninger og handlinger som reduserer globale konflikter og kimer til krig.
Vårt hovedmål med et forsvar må være å bidra til å skape en situasjon som marginaliserer muligheten for krig og konflikter, men som, hvis så galt skjer, kan operere effektivt og presist.
Et viktig punkt for DA er følgende:
Det norske forsvar skal ikke delta i noen form for krigshandlinger eller fredsbevarende styrker i noe annet land uten at dette er samtykket fra landets egen autoritetsmakt. Deltakelse i styrker indikert av enkeltnasjoners intervensjon i et annet land, skal ikke forekomme selv om det intervenerende lander er en alliert.
Demokrati kan aldri bygges gjennom krig og aldri pådyttes et folk eller land. Fred, demokrati og velferd må etableres innenfra av et lands eget folk for å ha livets rett.
Verden har forandret seg svært mye siden 2. verdenskrig. Det norske forsvar er bygget opp og utviklet på bakgrunn av modeller etter erfaringene fra denne krigen og alliansene som oppsto som en følge av den.
Forsvaret slik det fremstår i dag er i ferd med å gå ut på dato. Det er stort, dyrt, tungdrevet, byråkratisk og bygget for kriger som ikke eksisterer.
DA vil i prinsippet nedlegge det norske forsvar slik det fremstår i dag og bygge opp et helt nytt forsvarssystem fra bunnen av der profesjonalitet og relevant allianse- og forsvarssamarbeid skal være i fokus.
Norge er et lite land og vil aldri kunne hanskes med et eventuelt angrep fra en potensiell stormakt alene. NATO er en allianse som har skullet ivareta et felles solidarisk vern mot en slik fiende.
DA mener at NATO slik den framstår i dag, heller ikke er i tråd med tiden og at Norge burde se på andre former for forsvarssamarbeid i tillegg til NATO.
I så måte vil våre nærmeste naboer være naturlige samarbeidspartnere. Norge, Sverige, Danmark og Finland, har et fellesskap knyttet til geografi, kultur, historie og økonomi som gjør det naturlig å arbeide for rasjonelle felles forsvarsløsninger.
Et fremtidig forsvar skal bestå av to hovedelementer:
Allianseforsvaret.
Internforsvaret.
Allianseforsvaret handler om at de nordiske land sammen skal bygge et effektivt felles forsvarsverk der hvert land har sitt hovedansvarsområde og sin spesialkompetanse:
Norge kan bygge opp og drifte en effektiv marine og tar samtidig ansvar for kystvakt og vern.
Sverige kan ta ansvar for et flyvåpen og vern av hele Nordens luftrom.
Finland kan bygge et artilleri og rakettvern for regionen.
Danmark kan utvikle spesialkompetanse på dataforsvar, terrorforsvar og etterretning.
Alle land skal ha hver sin effektive avdeling av profesjonelle fotsoldater til operasjoner i egen og i andre regioner.
Internforsvaret handler om hvordan vi skal organisere et eget forsvar innenfor alliansen.
DA vil innføre følgende inndeling av et fremtidig forsvar:
Det skal opprettes en liten hæravdeling av profesjonelle yrkessoldater som er utdannet til å bidra til håndtering av konflikter utenfor Nordens grenser og som skal kunne administrere et forsvar av landet/regionen om det behovet skulle oppstå.
Det skal gjeninnføres en obligatorisk ettårig verneplikt for all ungdom etter fylte 18 år der det kan søkes om deltakelse innenfor ett av tre pliktområder:
1. Heimevern (1/3 av de vernepliktige). Oppgaven vil være å bli trent opp til å forsvare norsk territorium. Heimevernet trenes primært til geriljaforsvar og vil i en krigssituasjon bli driftet av den profesjonelle delen av forsvaret. Tjeneste i heimevernet innebærer repetisjonsøvelser for jevnlig oppdatering og tjenesten vil i krig som i fred forgå i soldatens eget nærområde.
2. Siviltjeneste hjemme (1/3 av de vernepliktige). Disse skal utføre ett års tjeneste i helse og sosialsektoren i Norge der formålet er å skape ressurser for eldre- og sosialomsorgen og samtidig gi ungdom en skolering i ansvar for det sosiale fellesskap.
3. Siviltjeneste ute (1/3 av de vernepliktige). Tjenesten skal gi bidrag til norsk bistandsarbeid gjennom mannskapsressurser som kan utføre arbeidsoppgaver i u-land som Norge til enhver tid har et bistandssamarbeid med. Formålet er å være bidragsyter til den 3. verden og samtidig øke unge menneskers forståelse for de kontraster som vår verden inneholder.
Noen vil kunne påstå at de to siste punktene ikke har noe med forsvar å gjøre.
DA vil hevde at de to siste punktene nettopp er svært viktige i et utvidet begrep av det å kunne forsvare sitt land og å forebygge krigshandlinger.
Det vil gjennom hjemmetjenesten kunne være en bidragsyter til å skjerpe en moral knyttet til solidaritet til eget land og folk.
Gjennom tjeneste ute vil økt forståelse av andre folk og kulturer kunne bidra til holdninger og handlinger som reduserer globale konflikter og kimer til krig.
Vårt hovedmål med et forsvar må være å bidra til å skape en situasjon som marginaliserer muligheten for krig og konflikter, men som, hvis så galt skjer, kan operere effektivt og presist.
Et viktig punkt for DA er følgende:
Det norske forsvar skal ikke delta i noen form for krigshandlinger eller fredsbevarende styrker i noe annet land uten at dette er samtykket fra landets egen autoritetsmakt. Deltakelse i styrker indikert av enkeltnasjoners intervensjon i et annet land, skal ikke forekomme selv om det intervenerende lander er en alliert.
Demokrati kan aldri bygges gjennom krig og aldri pådyttes et folk eller land. Fred, demokrati og velferd må etableres innenfra av et lands eget folk for å ha livets rett.
10 viktige punkter for å forbedre den norske skole.
10 viktige punkter for en bedre norsk skole
Vi er heldige i Norge.
Vi har oppnådd det som mange land i verden fortsatt kan se langt etter; en lik rett og en likeverdig mulighet for alle til å få skolegang og utdanning.
Vi har det lovverket, den kompetansen og de ressursene som er nødvendig for å kunne gi et slikt tilbud. Det må være lov å si at vi gjennomgående har en god skole i Norge.
Allikevel hører vi stadig kritikk mot det norske utdanningsvesenet. Kritikken vandrer fra utdanningsnivå via fagprioritering til miljø og sosial tilrettelegging i tillegg til kompetansenivå, ressursbehov og omveltningsfrustrasjon.
DA mener vi har en god skole og et godt utgangspunkt for å bli enda mye bedre. Hovedansvaret på en slik utvikling ligger på overordnet politisk nivå, både hva angår føringer for retningen på utdanning i Norge og hvilke ressurser som følger føringene.
De 10 nedenfor stående punktene mener DA er avgjørende for utforming av framtidens utdanning i Norge:
1) Langsiktig tverrpolitisk tenkning og planlegging i utviklingen av norsk skole.
Det er en svøpe for norsk skole at skiftende politiske vinder og mange politikeres markeringsbehov jevnlig kaster skolen ut i endringer som i seg selv kan være positive, men som når det kommer for hyppig senker kvaliteten i norsk skole.
Erfaring tilsier at det finnes mange veier til den gode skole, men uansett kreves det kontinuitet og tro på det man driver med.
Politikernes overordnede planer for skolen bør derfor ha en horisont på 10-15 år.
I løpet av en slik periode bør forvaltningsorganene og skolen selv utvikle kvaliteten innenfor gitte rammer.
2) Tydelig nasjonal bestilling og sentralt utarbeidede mål.
Det må bli slutt på at skolen lokalt blir satt til å utarbeide mål og kriterier for den skolen de jobber i.
Dette er et statlig ansvar, og bør være så detaljert (og realistisk!!) at skolen og lærerne kan konsentrere seg om hvordan målene skal nåes (organisering og metodikk). Tydelige sentrale mål vil også gjøre det lettere å lage relevante tester og prøver (jfr. nasjonale prøver og eksamen), og slik sett kvalitetssikre om man arbeider riktig.
3) Begrense skolens ansvarsområder.
Skolen har etter hvert påtatt seg utrolig mange oppgaver som tidligere f.eks. var foreldrenes ansvar. Dette er ikke bare et problem fordi det tar tid og fokus bort fra selve undervisningen, men det gir også et signal om at skolen (samfunnet) tar ansvar for oppgaver som naturlig hører til foreldrene.
I dagens kravsamfunn gjør dette at individet og familiene lettere skyver ansvar og skyld for feil og mangler over på andre.
I bunn og grunn dreier dette seg om penger. Skal man f.eks. overta ansvaret for måltider, leksehjelp, pass etter skoletid, oppdragelse, osv. må det tilføres en ekstra ressurs til dette.
Hvis ikke vil det gå direkte ut over andre oppgaver (kunnskapsformidling).
Skolemat og skolefrukt er to eksempler på slike ambisjoner hos politikerne som man ikke ønsker å betale for. Det er selvfølgelig flott med skolefrukt for alle barn i norsk skole, men det holder jo ikke å betale bare for frukten.
Noen skal organisere mottak, utlevering av frukt hver dag og opprydding etterpå.
Dette krever ressurser og koster penger.
Tilsvarende eksempler finnes for andre pålagte oppgaver.
4) Enhetsskole (statlig økonomiske rammer).
Det er svært uheldig at kommunene har ulike økonomiske forutsetninger for å drive en god skole.
Dette er ikke rettferdig overfor barna i de fattigste kommunene, og vitner om at sentrale politikere har vært flinke til å gi løfter om og oppgaver til skolen, men uten å følge opp med ressurser til kommunene for å kunne oppfylle løftene.
Det gjør det også lettere for styresmaktene å kutte i bevilgninger når økonomi frikoples fra kvalitetskrav.
I norsk skole er det i dag kommuneøkonomien som i stor grad styrer kvaliteten.
Det er derfor svært store variasjoner fra skole til skole i hvor romslige budsjetter man rår over. Lærer og lederlønner kan også variere ganske mye.
Derfor bør skolenes ressurser bestemmes og bevilges sentralt i likhet med lønn til skolens personell.
5) Gjenreising av respekten for skolen.
Dette er et av de vanskeligste områdene å endre, men det negative fokuset på skolen og lærerne som dominerer mediene i dag bidrar til å svekke respekten for skolen, og gjør læringsarbeidet vanskeligere.
Dette slår direkte negativt ut for den enkelte elev.
En viktig negativ sideeffekt er at det blir svært lite ettertraktet å jobbe i skolen.
6) Større variasjon (teoretisk/praktisk) i undervisningstilbudene i grunnskolen.
Utviklingen har lenge vist en stadig mer teoretisk norsk skole.
Dette er forståelig ut fra at også praktiske yrker i dag stiller større krav til teoretiske kunnskaper enn tidligere.
Allikevel synes det som om utviklingen har feil eller mangler.
De som jobber i skolen ser at denne teoretiseringen fører til at mange elever lykkes dårlig i grunnskolen.
Det blir feil hvis man tror at elever som sliter med å lese og skrive norsk blir bedre samfunnsborgere av å tvinges til å ”lære” tysk, fransk eller spansk i tillegg.
Denne måten å gjøre norsk skole internasjonal på kan synes som et blindspor.
Elever som er teoretisk svake burde heller bruke mer energi på de grunnleggende ferdighetene (lese, skrive, regne og IKT-ferdigheter) + engelsk.
Om mulig burde man heller styrke de praktiske fagene, slik at teorisvake elever får utvikle praktiske ferdigheter og selvtillit på det de er gode på.
Det er jo et paradoks at vi i Norge i dag importerer arbeidskraft til praktiske oppgaver, samtidig som en stor del av befolkningen går på trygd.
Mange av dagens ”tapere” kunne blitt nyttige samfunnsborgere hvis de ble stilt sterkere krav og gitt bedre muligheter for å lykkes gjennom praktisk arbeid.
7) Tilpasset opplæring for alle, begrensede ambisjoner for de mest spesielle. Anerkjenneelse av behovet for spesialskoler.
I dag er Norge verdensmestere i å gi et ”likeverdig” skoletilbud til de svakeste elevene gjennom integrering.
Det er enorme ressurser som går med til å få til dette, og ekstra dyrt blir det når alle elever skal få gå på sin hjemmeskole.
Idealismen i dette er imponerende. Innsatsen blir imidlertid ikke alltid sett i perspektiv til hva man kan oppnå.
Med mindre man har ubegrenset med midler (noe man jo ikke har i norsk skole) er det viktig å være realistisk i forhold til hva man kan oppnå.
I dag er det slik at skolen er forpliktet til å yte like stor innsats overfor en elev uansett om han/hun kan (eller vil!!!) ha vesentlig nytte av tilbudet.
De sterke rettighetene til disse elevene går i tillegg ut over de svakeste av de ”vanlige” elevene, siden det ikke er nok penger til alle. ”Pengesekken” til en skole må fordeles relativt sett likt mellom elevene, slik at alle elever får så godt tilpasset opplæringstilbud som mulig innenfor den gitte økonomiske rammen.
8) Relevans mellom skolens mål og tester/eksamener.
Det har i det siste blitt fokusert mye på hvor viktig det er med jevnlige tester av de norske elevenes ferdigheter. Dette er for så vidt greit.
Slike tester må imidlertid være relevante i forhold til det skolen er forventet å lære elevene. I tillegg må tidspunktet for testene passe slik at skolene kan dra nytte av resultatene.
Det er vanskelig å forstå hvorfor slike tester i dag legges midt i skoleåret, på lite relevante tidspunkter i skoleløpet, og ser ut til å ha et innhold som oppfattes som på siden av fagplanene.
Nasjonale tester er fornuftig, men de skal speile den bestillingen som staten har kommet med (gjeldende læreplan) og bør legges på slutten av skoleåret på lik linje med eksamen i 10.klasse.
Hvis testsyklusen var ved skoleårets slutt i f.eks. 3.-5.-7. og 9.klasse i tillegg til eksamen i 10.klasse, ville man hele tiden få vite hvordan man lå an underveis, og hvilke resultater man oppnådde til slutt (7. og 10.kl.).
I dag testes det midt i året, noe som skaper unødig uro i undervisningen, og tidlig i 8.klasse, noe som synes helt formålsløst i en helt nyetablert skole-, klasse- og utdannelsessituasjon.
9) Sterkere styring av undervisningen i studieforberedende fag i vgs.
Videregående skole er i dag hemmet av for mange lite motiverte og pedagogisk svake lærere, manglende pedagogisk styring og arbeidsavtaler som tillater en svært ”privat” og lukket undervisningspraksis.
De endringene som resten av skoleverket har vært igjennom, har vært positive og utviklende for grunnskolen, men manglet i videregående skoler.
(For å bedre lærerkreftene: Se under!)
10) Bedre lærerutdanningen for grunnskolen på det praktisk-metodiske området. Egen lærerutdanning for lærere i vgs.
Lærerutdanningen har lenge vært for teoretisk. Det er viktig med omfattende praksis og siling av studenter som ikke egner seg for læreryrket.
I tillegg må det legges mye mer vekt på lederfunksjonen som læreren har, og kunnskap for å forstå og kunne håndtere mange av de gruppedynamiske fenomener som en lærer må regne med å få befatning med.
Metodikk og organisering av undervisningen må løftes frem som egne fag.
Det er greit med en viss grad av spesialisering mot småskolepedagogikk (for de som skal arbeide med tidlig lese-/skriveopplæring med mer), men ut over det er det viktig med fokus på solid fagutdanning, helst i flere enn to fag.
Det bør kanskje også opprettes en egen faglærerutdanning for de som skal undervise i videregående og høyskoler, der kravet til fordypning er sterkere og kravet til antall fag færre (f.eks. to fag).
En slik spesiell utdanning for høyskolelærere vil forhåpentlig kunne begrense antall universitetsutdannede lærere med lav undervisnings- og ledelseskompetanse.
Å være lærer bør i framtiden innebære høye krav til fagkompetanse i kombinasjon med kompetanse i undervisningsformidling, ledelse og grupperelasjoner.
Vi er heldige i Norge.
Vi har oppnådd det som mange land i verden fortsatt kan se langt etter; en lik rett og en likeverdig mulighet for alle til å få skolegang og utdanning.
Vi har det lovverket, den kompetansen og de ressursene som er nødvendig for å kunne gi et slikt tilbud. Det må være lov å si at vi gjennomgående har en god skole i Norge.
Allikevel hører vi stadig kritikk mot det norske utdanningsvesenet. Kritikken vandrer fra utdanningsnivå via fagprioritering til miljø og sosial tilrettelegging i tillegg til kompetansenivå, ressursbehov og omveltningsfrustrasjon.
DA mener vi har en god skole og et godt utgangspunkt for å bli enda mye bedre. Hovedansvaret på en slik utvikling ligger på overordnet politisk nivå, både hva angår føringer for retningen på utdanning i Norge og hvilke ressurser som følger føringene.
De 10 nedenfor stående punktene mener DA er avgjørende for utforming av framtidens utdanning i Norge:
1) Langsiktig tverrpolitisk tenkning og planlegging i utviklingen av norsk skole.
Det er en svøpe for norsk skole at skiftende politiske vinder og mange politikeres markeringsbehov jevnlig kaster skolen ut i endringer som i seg selv kan være positive, men som når det kommer for hyppig senker kvaliteten i norsk skole.
Erfaring tilsier at det finnes mange veier til den gode skole, men uansett kreves det kontinuitet og tro på det man driver med.
Politikernes overordnede planer for skolen bør derfor ha en horisont på 10-15 år.
I løpet av en slik periode bør forvaltningsorganene og skolen selv utvikle kvaliteten innenfor gitte rammer.
2) Tydelig nasjonal bestilling og sentralt utarbeidede mål.
Det må bli slutt på at skolen lokalt blir satt til å utarbeide mål og kriterier for den skolen de jobber i.
Dette er et statlig ansvar, og bør være så detaljert (og realistisk!!) at skolen og lærerne kan konsentrere seg om hvordan målene skal nåes (organisering og metodikk). Tydelige sentrale mål vil også gjøre det lettere å lage relevante tester og prøver (jfr. nasjonale prøver og eksamen), og slik sett kvalitetssikre om man arbeider riktig.
3) Begrense skolens ansvarsområder.
Skolen har etter hvert påtatt seg utrolig mange oppgaver som tidligere f.eks. var foreldrenes ansvar. Dette er ikke bare et problem fordi det tar tid og fokus bort fra selve undervisningen, men det gir også et signal om at skolen (samfunnet) tar ansvar for oppgaver som naturlig hører til foreldrene.
I dagens kravsamfunn gjør dette at individet og familiene lettere skyver ansvar og skyld for feil og mangler over på andre.
I bunn og grunn dreier dette seg om penger. Skal man f.eks. overta ansvaret for måltider, leksehjelp, pass etter skoletid, oppdragelse, osv. må det tilføres en ekstra ressurs til dette.
Hvis ikke vil det gå direkte ut over andre oppgaver (kunnskapsformidling).
Skolemat og skolefrukt er to eksempler på slike ambisjoner hos politikerne som man ikke ønsker å betale for. Det er selvfølgelig flott med skolefrukt for alle barn i norsk skole, men det holder jo ikke å betale bare for frukten.
Noen skal organisere mottak, utlevering av frukt hver dag og opprydding etterpå.
Dette krever ressurser og koster penger.
Tilsvarende eksempler finnes for andre pålagte oppgaver.
4) Enhetsskole (statlig økonomiske rammer).
Det er svært uheldig at kommunene har ulike økonomiske forutsetninger for å drive en god skole.
Dette er ikke rettferdig overfor barna i de fattigste kommunene, og vitner om at sentrale politikere har vært flinke til å gi løfter om og oppgaver til skolen, men uten å følge opp med ressurser til kommunene for å kunne oppfylle løftene.
Det gjør det også lettere for styresmaktene å kutte i bevilgninger når økonomi frikoples fra kvalitetskrav.
I norsk skole er det i dag kommuneøkonomien som i stor grad styrer kvaliteten.
Det er derfor svært store variasjoner fra skole til skole i hvor romslige budsjetter man rår over. Lærer og lederlønner kan også variere ganske mye.
Derfor bør skolenes ressurser bestemmes og bevilges sentralt i likhet med lønn til skolens personell.
5) Gjenreising av respekten for skolen.
Dette er et av de vanskeligste områdene å endre, men det negative fokuset på skolen og lærerne som dominerer mediene i dag bidrar til å svekke respekten for skolen, og gjør læringsarbeidet vanskeligere.
Dette slår direkte negativt ut for den enkelte elev.
En viktig negativ sideeffekt er at det blir svært lite ettertraktet å jobbe i skolen.
6) Større variasjon (teoretisk/praktisk) i undervisningstilbudene i grunnskolen.
Utviklingen har lenge vist en stadig mer teoretisk norsk skole.
Dette er forståelig ut fra at også praktiske yrker i dag stiller større krav til teoretiske kunnskaper enn tidligere.
Allikevel synes det som om utviklingen har feil eller mangler.
De som jobber i skolen ser at denne teoretiseringen fører til at mange elever lykkes dårlig i grunnskolen.
Det blir feil hvis man tror at elever som sliter med å lese og skrive norsk blir bedre samfunnsborgere av å tvinges til å ”lære” tysk, fransk eller spansk i tillegg.
Denne måten å gjøre norsk skole internasjonal på kan synes som et blindspor.
Elever som er teoretisk svake burde heller bruke mer energi på de grunnleggende ferdighetene (lese, skrive, regne og IKT-ferdigheter) + engelsk.
Om mulig burde man heller styrke de praktiske fagene, slik at teorisvake elever får utvikle praktiske ferdigheter og selvtillit på det de er gode på.
Det er jo et paradoks at vi i Norge i dag importerer arbeidskraft til praktiske oppgaver, samtidig som en stor del av befolkningen går på trygd.
Mange av dagens ”tapere” kunne blitt nyttige samfunnsborgere hvis de ble stilt sterkere krav og gitt bedre muligheter for å lykkes gjennom praktisk arbeid.
7) Tilpasset opplæring for alle, begrensede ambisjoner for de mest spesielle. Anerkjenneelse av behovet for spesialskoler.
I dag er Norge verdensmestere i å gi et ”likeverdig” skoletilbud til de svakeste elevene gjennom integrering.
Det er enorme ressurser som går med til å få til dette, og ekstra dyrt blir det når alle elever skal få gå på sin hjemmeskole.
Idealismen i dette er imponerende. Innsatsen blir imidlertid ikke alltid sett i perspektiv til hva man kan oppnå.
Med mindre man har ubegrenset med midler (noe man jo ikke har i norsk skole) er det viktig å være realistisk i forhold til hva man kan oppnå.
I dag er det slik at skolen er forpliktet til å yte like stor innsats overfor en elev uansett om han/hun kan (eller vil!!!) ha vesentlig nytte av tilbudet.
De sterke rettighetene til disse elevene går i tillegg ut over de svakeste av de ”vanlige” elevene, siden det ikke er nok penger til alle. ”Pengesekken” til en skole må fordeles relativt sett likt mellom elevene, slik at alle elever får så godt tilpasset opplæringstilbud som mulig innenfor den gitte økonomiske rammen.
8) Relevans mellom skolens mål og tester/eksamener.
Det har i det siste blitt fokusert mye på hvor viktig det er med jevnlige tester av de norske elevenes ferdigheter. Dette er for så vidt greit.
Slike tester må imidlertid være relevante i forhold til det skolen er forventet å lære elevene. I tillegg må tidspunktet for testene passe slik at skolene kan dra nytte av resultatene.
Det er vanskelig å forstå hvorfor slike tester i dag legges midt i skoleåret, på lite relevante tidspunkter i skoleløpet, og ser ut til å ha et innhold som oppfattes som på siden av fagplanene.
Nasjonale tester er fornuftig, men de skal speile den bestillingen som staten har kommet med (gjeldende læreplan) og bør legges på slutten av skoleåret på lik linje med eksamen i 10.klasse.
Hvis testsyklusen var ved skoleårets slutt i f.eks. 3.-5.-7. og 9.klasse i tillegg til eksamen i 10.klasse, ville man hele tiden få vite hvordan man lå an underveis, og hvilke resultater man oppnådde til slutt (7. og 10.kl.).
I dag testes det midt i året, noe som skaper unødig uro i undervisningen, og tidlig i 8.klasse, noe som synes helt formålsløst i en helt nyetablert skole-, klasse- og utdannelsessituasjon.
9) Sterkere styring av undervisningen i studieforberedende fag i vgs.
Videregående skole er i dag hemmet av for mange lite motiverte og pedagogisk svake lærere, manglende pedagogisk styring og arbeidsavtaler som tillater en svært ”privat” og lukket undervisningspraksis.
De endringene som resten av skoleverket har vært igjennom, har vært positive og utviklende for grunnskolen, men manglet i videregående skoler.
(For å bedre lærerkreftene: Se under!)
10) Bedre lærerutdanningen for grunnskolen på det praktisk-metodiske området. Egen lærerutdanning for lærere i vgs.
Lærerutdanningen har lenge vært for teoretisk. Det er viktig med omfattende praksis og siling av studenter som ikke egner seg for læreryrket.
I tillegg må det legges mye mer vekt på lederfunksjonen som læreren har, og kunnskap for å forstå og kunne håndtere mange av de gruppedynamiske fenomener som en lærer må regne med å få befatning med.
Metodikk og organisering av undervisningen må løftes frem som egne fag.
Det er greit med en viss grad av spesialisering mot småskolepedagogikk (for de som skal arbeide med tidlig lese-/skriveopplæring med mer), men ut over det er det viktig med fokus på solid fagutdanning, helst i flere enn to fag.
Det bør kanskje også opprettes en egen faglærerutdanning for de som skal undervise i videregående og høyskoler, der kravet til fordypning er sterkere og kravet til antall fag færre (f.eks. to fag).
En slik spesiell utdanning for høyskolelærere vil forhåpentlig kunne begrense antall universitetsutdannede lærere med lav undervisnings- og ledelseskompetanse.
Å være lærer bør i framtiden innebære høye krav til fagkompetanse i kombinasjon med kompetanse i undervisningsformidling, ledelse og grupperelasjoner.
Nødhjelps- og bistandspolitikk.
Norsk nødhjelps- og bistandspolitikk.
Norge har i de siste 40 år smykket seg med å ha vært et fyrtårn innen bistand, nødhjelp og fredsarbeid.
Målt i andel av brutto nasjonalprodukt brukt til slike formål, er vi slett ikke noen verstinger som bistandsyter, men det sier kanskje mest om hvor liten andel av eget overskudd den rike og ”lille” del av verden er villig til å yte overfor den fattige og ”store”.
Det er ikke urimelig å stille spørsmålet om vi med vår rikdom og velstand burde kunne yte mer.
Samtidig er det heller ikke urimelig å spørre om de midler som er fordelt over en mengde prosjekter i et knippe med u-land opp gjennom årene har vært vel anvendte midler.
Det er naturlig å gjøre seg noen tanker:
• I hvilken grad har norsk finansierte prosjekter i u-land vært tuftet på grundig research på behov og målsettinger og i et nært og lyttende samarbeid med lokale / nasjonale resurser?
• I hvilken grad har norske prosjekter i u-land blitt etablert og drevet med bærekraftig utvikling som mål?
• I hvilken grad har det blitt stilt krav til lokal og nasjonal deltakelse og ansvar i prosjekter?
• Hvor flinke har vi vært i kompetansebygging og overføring av kunnskap og teknologi?
• Hvor mye av norske bistandsmidler har havnet i ”lomma på” korrupte ledere og hvilke verktøy eller virkemidler har vi brukt for å forebygge og hindre korrupsjon?
• Hvor mange prosjekter satt i gang av norske bistandsorganisasjoner og regjeringer gjennom 40 år kan i dag ses på som veldrevne nasjonalt styrte virksomheter?
Hvis formålet med bistand er å bidra til at mottakeren etter hvert blir i stand til selv å føre et arbeid eller en virksomhet videre, har Norge kanskje ikke så mye å smykke seg med.
Det er en kjensgjerning at internasjonal bistand ytt til den tredje verden siden siste verdenskrig, i liten grad har bidratt til at u-land har evnet å skape en progresjon mot velstand og demokrati. Det er mange årsaker til dette, men vår andel i det er en delvis feilslått form for bistandspolitikk og bistandsarbeid.
La oss nå først klargjøre forskjellen på nødhjelp og bistand:
• Nødhjelp er akutthjelp ytt til et hvilket som helst land i verden som er kommet i en krisesituasjon utløst av naturkatastrofer eller krig. Nødhjelp dreier seg om hurtig og effektiv tilførsel for å dekke primærbehov som medisinsk behandling, mat og drikke, klær og husly og interimsutstyr til infrastruktur.
• Bistand skal være langsiktig støtte som bidrag til å heve kompetansenivå og leve- og livsstandard til mennesker i utviklingsland og å styrke det fundament som en nasjon bør bygges på.
Det første (nødhjelp) er enkelt i den forstand at det vil være klart definerte behov knyttet til enkeltmennesker som kan tilfredsstilles til en gitt grad gjennom klart definerte mål og bevilgede ressurser.
Det andre (bistand) er langt mer komplisert fordi det ikke bare handler om enkeltmenneske.
Det handler om nasjonsbygging og demokrati. Det handler om kultur og historie. Det handler om folkeslag og religioner. Og det handler om naturressurser og klima.
DA tror ikke at Norge kan bygge demokrati og velstand i andre land. All utvikling i et hvilket som helst land må skje innenfra med landets eget folk og egne ressurser.
Det Norge kan bidra med er å katalysere prosesser og understøtte vekst i demokrati, forvaltning og næring innenfor de kulturelle normer som landet selv velger.
Hva er så god bistand?
Det er å bidra til å styrke et lands
• befolkning gjennom god skolering og utdanning på alle nivåer.
• befolkning gjennom styrket helse- og omsorg.
• rettsapparat og demokratiske spilleregler, men innenfor deres egen kultur.
• mulighet til å bygge næring gjennom etablering av infrastruktur.
• evne til å bygge egen økonomi gjennom utstrakt handel med landet.
DA vil bruke mer penger på nødhjelp og bistand enn det noen regjering i verden har gjort til nå. En målsetting om 5% av brutto nasjonalprodukt er ambisiøst, men det bør vi ha råd til på sikt.
Pengene skal settes av årlig på tre konti:
• En konto for påkommende nødhjelpsbehov.
• En konto for bistand i utlandet.
• En konto for aktiviteter i Norge som kan knyttes til bistand i utlandet.
Det skal utarbeides en nøkkel for fordeling av de samlede midlene på de tre kontiene.
Bevilgninger til nødhjelp eller bistand utover disse fastlagte rammer bortfaller i sin helhet.
DA vil ønske å bruke bistandsmidler mer effektivt, målrettet og produktivt enn det som er gjort til nå.
Vi vil at alle bistandsmidler ytt av norske myndigheter i utlandet skal kanaliseres til ETT land.
Dette landet blir vårt eneste samarbeidsland i bistandssammenheng.
Samarbeidet skal ha en definert varighet, definerte mål, definert ansvarsfordeling og skal kontraktfestes som et gjensidig samarbeidsdokument.
Etter fullført periode og felles evaluering, vurderes videreføring eller avslutning av prosjektet som bistandsprosjekt. Kanskje vil en naturlig forlengelse dreie seg om bilaterale avtaler innenfor handel, næringsvirksomhet, utdanning etc.
DA tror at denne formen for bistand både vil være mer effektiv og skape vesentlig bedre resultater både for det landet vi bistår og på lengre sikt også for Norge.
Vi tror at Norge gjennom denne formen for bistand vil sette en ny standard for hva bistand skal handle om og vil kunne vise til resultater som vil endre hele den globale bistandspolitikken.
Norge har i de siste 40 år smykket seg med å ha vært et fyrtårn innen bistand, nødhjelp og fredsarbeid.
Målt i andel av brutto nasjonalprodukt brukt til slike formål, er vi slett ikke noen verstinger som bistandsyter, men det sier kanskje mest om hvor liten andel av eget overskudd den rike og ”lille” del av verden er villig til å yte overfor den fattige og ”store”.
Det er ikke urimelig å stille spørsmålet om vi med vår rikdom og velstand burde kunne yte mer.
Samtidig er det heller ikke urimelig å spørre om de midler som er fordelt over en mengde prosjekter i et knippe med u-land opp gjennom årene har vært vel anvendte midler.
Det er naturlig å gjøre seg noen tanker:
• I hvilken grad har norsk finansierte prosjekter i u-land vært tuftet på grundig research på behov og målsettinger og i et nært og lyttende samarbeid med lokale / nasjonale resurser?
• I hvilken grad har norske prosjekter i u-land blitt etablert og drevet med bærekraftig utvikling som mål?
• I hvilken grad har det blitt stilt krav til lokal og nasjonal deltakelse og ansvar i prosjekter?
• Hvor flinke har vi vært i kompetansebygging og overføring av kunnskap og teknologi?
• Hvor mye av norske bistandsmidler har havnet i ”lomma på” korrupte ledere og hvilke verktøy eller virkemidler har vi brukt for å forebygge og hindre korrupsjon?
• Hvor mange prosjekter satt i gang av norske bistandsorganisasjoner og regjeringer gjennom 40 år kan i dag ses på som veldrevne nasjonalt styrte virksomheter?
Hvis formålet med bistand er å bidra til at mottakeren etter hvert blir i stand til selv å føre et arbeid eller en virksomhet videre, har Norge kanskje ikke så mye å smykke seg med.
Det er en kjensgjerning at internasjonal bistand ytt til den tredje verden siden siste verdenskrig, i liten grad har bidratt til at u-land har evnet å skape en progresjon mot velstand og demokrati. Det er mange årsaker til dette, men vår andel i det er en delvis feilslått form for bistandspolitikk og bistandsarbeid.
La oss nå først klargjøre forskjellen på nødhjelp og bistand:
• Nødhjelp er akutthjelp ytt til et hvilket som helst land i verden som er kommet i en krisesituasjon utløst av naturkatastrofer eller krig. Nødhjelp dreier seg om hurtig og effektiv tilførsel for å dekke primærbehov som medisinsk behandling, mat og drikke, klær og husly og interimsutstyr til infrastruktur.
• Bistand skal være langsiktig støtte som bidrag til å heve kompetansenivå og leve- og livsstandard til mennesker i utviklingsland og å styrke det fundament som en nasjon bør bygges på.
Det første (nødhjelp) er enkelt i den forstand at det vil være klart definerte behov knyttet til enkeltmennesker som kan tilfredsstilles til en gitt grad gjennom klart definerte mål og bevilgede ressurser.
Det andre (bistand) er langt mer komplisert fordi det ikke bare handler om enkeltmenneske.
Det handler om nasjonsbygging og demokrati. Det handler om kultur og historie. Det handler om folkeslag og religioner. Og det handler om naturressurser og klima.
DA tror ikke at Norge kan bygge demokrati og velstand i andre land. All utvikling i et hvilket som helst land må skje innenfra med landets eget folk og egne ressurser.
Det Norge kan bidra med er å katalysere prosesser og understøtte vekst i demokrati, forvaltning og næring innenfor de kulturelle normer som landet selv velger.
Hva er så god bistand?
Det er å bidra til å styrke et lands
• befolkning gjennom god skolering og utdanning på alle nivåer.
• befolkning gjennom styrket helse- og omsorg.
• rettsapparat og demokratiske spilleregler, men innenfor deres egen kultur.
• mulighet til å bygge næring gjennom etablering av infrastruktur.
• evne til å bygge egen økonomi gjennom utstrakt handel med landet.
DA vil bruke mer penger på nødhjelp og bistand enn det noen regjering i verden har gjort til nå. En målsetting om 5% av brutto nasjonalprodukt er ambisiøst, men det bør vi ha råd til på sikt.
Pengene skal settes av årlig på tre konti:
• En konto for påkommende nødhjelpsbehov.
• En konto for bistand i utlandet.
• En konto for aktiviteter i Norge som kan knyttes til bistand i utlandet.
Det skal utarbeides en nøkkel for fordeling av de samlede midlene på de tre kontiene.
Bevilgninger til nødhjelp eller bistand utover disse fastlagte rammer bortfaller i sin helhet.
DA vil ønske å bruke bistandsmidler mer effektivt, målrettet og produktivt enn det som er gjort til nå.
Vi vil at alle bistandsmidler ytt av norske myndigheter i utlandet skal kanaliseres til ETT land.
Dette landet blir vårt eneste samarbeidsland i bistandssammenheng.
Samarbeidet skal ha en definert varighet, definerte mål, definert ansvarsfordeling og skal kontraktfestes som et gjensidig samarbeidsdokument.
Etter fullført periode og felles evaluering, vurderes videreføring eller avslutning av prosjektet som bistandsprosjekt. Kanskje vil en naturlig forlengelse dreie seg om bilaterale avtaler innenfor handel, næringsvirksomhet, utdanning etc.
DA tror at denne formen for bistand både vil være mer effektiv og skape vesentlig bedre resultater både for det landet vi bistår og på lengre sikt også for Norge.
Vi tror at Norge gjennom denne formen for bistand vil sette en ny standard for hva bistand skal handle om og vil kunne vise til resultater som vil endre hele den globale bistandspolitikken.
Innvandring til Norge.
Innvandring til Norge.
Vi har i hovedsak to typer innvandrere til Norge:
1. Arbeidsinnvandrere (AI)
2. Nødhjelpsinnvandrere (NI)
Det er en stor forskjell på måten disse kommer til Norge på:
AI kommer fordi vi ber dem om det. De representerer arbeidskraft som vi har underskudd på og som vi inviterer hit for å bidra til vår velferd og velstand.
NI kommer ubedt med bønn om hjelp i en situasjon der liv og menneskeverd er truet.
Hver av disse innvandrergruppene kan deles inn i to undergrupper:
AI:
a) De stasjonære (SAI); d.v.s. de som flytter til Norge, som kanskje tar med sin familie, og som har til hensikt å etablere et liv i Norge.
b) De mobile (MAI); d.v.s. de som kommer som sesongarbeidere eller periodearbeidere og som opprettholder sin bopel og sin familie i et annet land.
NI:
a) De dokumenterbare (NID); d.v.s. de som klart kan dokumentere et behov for beskyttelse gjennom opphold i Norge.
b) De tvilsomme (NIT); hvilket er de som ikke kan dokumentere et slikt behov.
De forskjellige gruppene innvandrere har helt forskjellige behov og må møtes, behandles og ivaretas på forskjellige måter av vårt land og vårt samfunn.
Grunnforutsetninger for opphold i Norge.
DA mener at visse forutsetninger uttrykkelig skal legges til grunn og ufravikelig aksepteres for alle som ønsker tilhold, opphold eller etablering i Norge.
Disse grunnforutsetningene er:
Norsk lov står over andre nasjonale og religiøse lover og skal etterleves i Norge.
Norske normer og retningslinjer for praktisering av menneskerettigheter, likeverd, kulturell forståelse og samfunnsetikk skal respekteres og etterleves på lik linje med allmuen i det norske samfunn. Det skal legges særlig vekt på forståelse av hvilke roller og rettigheter kvinner, menn og barn har i forhold til hverandre og samfunnet i vårt land. Det skal også tydeliggjøres hvordan begrepet ”ære” skal forstås og etterleves i det norske samfunn.
Alle skal gjennomgå et grunnkurs i norsk med bestått eksamen. Analfabetisme er ingen grunn til ikke å skulle lære norsk, muntlig og skriftlig.
En person som ønsker opphold i Norge må, enten i forkant, eller i løpet av første års opphold i Norge, ha tilegnet seg denne kunnskap og forståelse, samt skriftlig akseptert vilkårene.
For visse grupper (NI) påhviler det den norske forvaltning å legge til rette for slik læring.
Når det gjelder norsk forvaltnings ansvar for mennesker som søker opphold i Norge, skal følgende opparbeides og gjelde:
Alle som har tilfredsstilt forutsetningene ovenfor og som kan dokumentere avtale om fast ansettelse hos arbeidsgiver og fast bopel i Norge, skal innvilges midlertidig opphold i Norge.
Alle som har hatt fast løpende arbeid i Norge i 3 år skal innvilges permanent opphold og gis mulighet til å bringe ektefelle og barn til landet.
Alle som har bodd og arbeidet i Norge i 7 år og som har gjennomført Bergenskurset i norsk skal innvilges norsk statsborgerskap.
Fra den dag en person innvilges opphold i Norge, skal vedkommende ha de samme rettigheter hva angår helse, utdanning og velferd som norske statsborgere.
Behandling av nødhjelpsinnvandrere (NI) til Norge.
NI som ankommer Norge skal interneres i asylmottak og oppholde seg der inntil deres søknad om opphold er behandlet. Asylmottakene skal i prinsippet være lukket og skal være underlagt statlig forvaltning.
Dersom en asylsøker den første uken i mottaket ikke kan dokumentere eller sannsynliggjøre sitt behov for opphold i Norge, skal vedkommende returnere til siste oppholdsland før Norge eller sitt opprinnelsesland dersom det er tjenlig og mulig.
Dersom søkeren kan dokumentere eller sannsynliggjøre sitt behov, skal norsk forvaltning ha behandlet søknad om opphold innen 3 måneder.
Dersom forvaltningen ikke har behandlet søknaden innen 3 mnd., skal asylanten innvilges midlertidig opphold på humanitært grunnlag.
En person som aksepterer rett til midlertidig opphold i Norge forplikter seg til å følge en 7 måneders skole med utdanning innen norsk språk, lov, kultur og historie.
Etter 1 års opphold og fullført skole, skal asylanten bevilges rett til permanent opphold i Norge.
Alle NI som innvilges opphold i Norge, skal tilbys egnet bopel. Dette vil være et kommunalt ansvar. Fordeling av NI mellom kommunene skal avgjøres ut fra asylantens ønske, kommunens behov og ressurser og kommunens størrelse.
Alle norske kommuner (etter kommunesammenslåingen) skal opprette og drive et senter for integrasjon med følgende hovedoppgaver:
Anskaffelse av bolig. Boligkostnader finansieres av kommunen inntil beboer selv kan betjene sine forpliktelser.
Opprettelse av 2 fadderfamilier for hver asylant.
Drifting av kultursenter for integrering og samhandling.
Drift av nødvendig spesialundervisning.
Rådgivning og support i forbindelse med integreringsarbeidet og et møte med arbeidslivet.
Kommunene vil også få et særlig ansvar for å bidra til egnet utdanning fram mot et egnet arbeid i kommunen, dog innenfor de samme rammer som andre innbyggere i kommunen.
Vi har i hovedsak to typer innvandrere til Norge:
1. Arbeidsinnvandrere (AI)
2. Nødhjelpsinnvandrere (NI)
Det er en stor forskjell på måten disse kommer til Norge på:
AI kommer fordi vi ber dem om det. De representerer arbeidskraft som vi har underskudd på og som vi inviterer hit for å bidra til vår velferd og velstand.
NI kommer ubedt med bønn om hjelp i en situasjon der liv og menneskeverd er truet.
Hver av disse innvandrergruppene kan deles inn i to undergrupper:
AI:
a) De stasjonære (SAI); d.v.s. de som flytter til Norge, som kanskje tar med sin familie, og som har til hensikt å etablere et liv i Norge.
b) De mobile (MAI); d.v.s. de som kommer som sesongarbeidere eller periodearbeidere og som opprettholder sin bopel og sin familie i et annet land.
NI:
a) De dokumenterbare (NID); d.v.s. de som klart kan dokumentere et behov for beskyttelse gjennom opphold i Norge.
b) De tvilsomme (NIT); hvilket er de som ikke kan dokumentere et slikt behov.
De forskjellige gruppene innvandrere har helt forskjellige behov og må møtes, behandles og ivaretas på forskjellige måter av vårt land og vårt samfunn.
Grunnforutsetninger for opphold i Norge.
DA mener at visse forutsetninger uttrykkelig skal legges til grunn og ufravikelig aksepteres for alle som ønsker tilhold, opphold eller etablering i Norge.
Disse grunnforutsetningene er:
Norsk lov står over andre nasjonale og religiøse lover og skal etterleves i Norge.
Norske normer og retningslinjer for praktisering av menneskerettigheter, likeverd, kulturell forståelse og samfunnsetikk skal respekteres og etterleves på lik linje med allmuen i det norske samfunn. Det skal legges særlig vekt på forståelse av hvilke roller og rettigheter kvinner, menn og barn har i forhold til hverandre og samfunnet i vårt land. Det skal også tydeliggjøres hvordan begrepet ”ære” skal forstås og etterleves i det norske samfunn.
Alle skal gjennomgå et grunnkurs i norsk med bestått eksamen. Analfabetisme er ingen grunn til ikke å skulle lære norsk, muntlig og skriftlig.
En person som ønsker opphold i Norge må, enten i forkant, eller i løpet av første års opphold i Norge, ha tilegnet seg denne kunnskap og forståelse, samt skriftlig akseptert vilkårene.
For visse grupper (NI) påhviler det den norske forvaltning å legge til rette for slik læring.
Når det gjelder norsk forvaltnings ansvar for mennesker som søker opphold i Norge, skal følgende opparbeides og gjelde:
Alle som har tilfredsstilt forutsetningene ovenfor og som kan dokumentere avtale om fast ansettelse hos arbeidsgiver og fast bopel i Norge, skal innvilges midlertidig opphold i Norge.
Alle som har hatt fast løpende arbeid i Norge i 3 år skal innvilges permanent opphold og gis mulighet til å bringe ektefelle og barn til landet.
Alle som har bodd og arbeidet i Norge i 7 år og som har gjennomført Bergenskurset i norsk skal innvilges norsk statsborgerskap.
Fra den dag en person innvilges opphold i Norge, skal vedkommende ha de samme rettigheter hva angår helse, utdanning og velferd som norske statsborgere.
Behandling av nødhjelpsinnvandrere (NI) til Norge.
NI som ankommer Norge skal interneres i asylmottak og oppholde seg der inntil deres søknad om opphold er behandlet. Asylmottakene skal i prinsippet være lukket og skal være underlagt statlig forvaltning.
Dersom en asylsøker den første uken i mottaket ikke kan dokumentere eller sannsynliggjøre sitt behov for opphold i Norge, skal vedkommende returnere til siste oppholdsland før Norge eller sitt opprinnelsesland dersom det er tjenlig og mulig.
Dersom søkeren kan dokumentere eller sannsynliggjøre sitt behov, skal norsk forvaltning ha behandlet søknad om opphold innen 3 måneder.
Dersom forvaltningen ikke har behandlet søknaden innen 3 mnd., skal asylanten innvilges midlertidig opphold på humanitært grunnlag.
En person som aksepterer rett til midlertidig opphold i Norge forplikter seg til å følge en 7 måneders skole med utdanning innen norsk språk, lov, kultur og historie.
Etter 1 års opphold og fullført skole, skal asylanten bevilges rett til permanent opphold i Norge.
Alle NI som innvilges opphold i Norge, skal tilbys egnet bopel. Dette vil være et kommunalt ansvar. Fordeling av NI mellom kommunene skal avgjøres ut fra asylantens ønske, kommunens behov og ressurser og kommunens størrelse.
Alle norske kommuner (etter kommunesammenslåingen) skal opprette og drive et senter for integrasjon med følgende hovedoppgaver:
Anskaffelse av bolig. Boligkostnader finansieres av kommunen inntil beboer selv kan betjene sine forpliktelser.
Opprettelse av 2 fadderfamilier for hver asylant.
Drifting av kultursenter for integrering og samhandling.
Drift av nødvendig spesialundervisning.
Rådgivning og support i forbindelse med integreringsarbeidet og et møte med arbeidslivet.
Kommunene vil også få et særlig ansvar for å bidra til egnet utdanning fram mot et egnet arbeid i kommunen, dog innenfor de samme rammer som andre innbyggere i kommunen.
Oljefondet, forvaltning og bruk
Oljefondet, forvaltning og bruk.
Vi er ubegripelig heldige i Norge. Vi er så heldige å sitte på naturressurser som sikrer den norske stat og det norske folk enorme formuer.
I dag er det olje og gass det handler om. I morgen vil rent vann, store havområder og uberørt natur kunne gi tilsvarende inntekter og økt rikdom.
Men det er ikke likegyldig hvordan vi forvalter våre ressurser og pengene vi tjener på å realisere dem. Det er 3 forhold som krever høy grad av bevissthet:
1. Hvordan og i hvilket tempo ønsker vi å utnytte ressursene, og i hvilken grad kan vi sikre bærekraft i utnyttelsen av dem? Vi vet at olje og gass en gang tar slutt, men vann, vind og hav vil ved riktig utnyttelse kunne ha et ”evighetsperspektiv” over seg.
2. Hvordan forvalter vi inntektene på salget av våre ressurser? Hvordan skal vi sikre en nasjonal kontroll over de fornybare verdier som vi rår over?
3. Hvordan skal vi sikre at utnyttelse av en ressurs ikke er ødeleggende for andre ressurser eller for vårt miljø, vårt folk og vår framtid?
Hva så med alle pengene vi tjener på salg av våre ressurser? Denne formuen som alt har vokst seg stor og som gjennom fornuftig forvaltning vil kunne bli svært mye større.
Sittende regjeringer og storting har gjennom oljeeventyrets historie bestemt at det meste av avkastingen på denne formuen skal benyttes til å dekke et hull i det offentliges pensjonsforpliktelser.
DA mener at det er prinsipielt feil å benytte disse midlene til driftskostnader i vårt samfunn.
Vi aksepterer at det til en viss grad må drives ”nødhjelp” på et system som siden krigen ikke har tatt høyde for endringer i befolkningssammensetningen, men mener at vi innenfor statens driftsbudsjett må søke å bygge inn en økonomi og et pensjonssystem som er selvbærende.
DA vil at avkastningen fra Norges ressursfond ( altså olje-/pensjonsfondet), skal ha en firedelt fordelingsstruktur:
1. En minst mulig del skal benyttes til drift av vårt samfunn, altså pensjoner, og andre statlige og kommunale driftsbehov.
2. En del skal investeres i forskning og utvikling, en viktig forutsetning for et skapende samfunn i vekst og velstand.
3. En del skal investeres i en rask utbygging og forbedring av vår infrastruktur, med hovedvekt på hovedfartsårer og kommunikasjonsstrukturer.
4. En del skal forvaltes slik oljefondet har blitt forvaltet til nå.
Vi er ubegripelig heldige i Norge. Vi er så heldige å sitte på naturressurser som sikrer den norske stat og det norske folk enorme formuer.
I dag er det olje og gass det handler om. I morgen vil rent vann, store havområder og uberørt natur kunne gi tilsvarende inntekter og økt rikdom.
Men det er ikke likegyldig hvordan vi forvalter våre ressurser og pengene vi tjener på å realisere dem. Det er 3 forhold som krever høy grad av bevissthet:
1. Hvordan og i hvilket tempo ønsker vi å utnytte ressursene, og i hvilken grad kan vi sikre bærekraft i utnyttelsen av dem? Vi vet at olje og gass en gang tar slutt, men vann, vind og hav vil ved riktig utnyttelse kunne ha et ”evighetsperspektiv” over seg.
2. Hvordan forvalter vi inntektene på salget av våre ressurser? Hvordan skal vi sikre en nasjonal kontroll over de fornybare verdier som vi rår over?
3. Hvordan skal vi sikre at utnyttelse av en ressurs ikke er ødeleggende for andre ressurser eller for vårt miljø, vårt folk og vår framtid?
Hva så med alle pengene vi tjener på salg av våre ressurser? Denne formuen som alt har vokst seg stor og som gjennom fornuftig forvaltning vil kunne bli svært mye større.
Sittende regjeringer og storting har gjennom oljeeventyrets historie bestemt at det meste av avkastingen på denne formuen skal benyttes til å dekke et hull i det offentliges pensjonsforpliktelser.
DA mener at det er prinsipielt feil å benytte disse midlene til driftskostnader i vårt samfunn.
Vi aksepterer at det til en viss grad må drives ”nødhjelp” på et system som siden krigen ikke har tatt høyde for endringer i befolkningssammensetningen, men mener at vi innenfor statens driftsbudsjett må søke å bygge inn en økonomi og et pensjonssystem som er selvbærende.
DA vil at avkastningen fra Norges ressursfond ( altså olje-/pensjonsfondet), skal ha en firedelt fordelingsstruktur:
1. En minst mulig del skal benyttes til drift av vårt samfunn, altså pensjoner, og andre statlige og kommunale driftsbehov.
2. En del skal investeres i forskning og utvikling, en viktig forutsetning for et skapende samfunn i vekst og velstand.
3. En del skal investeres i en rask utbygging og forbedring av vår infrastruktur, med hovedvekt på hovedfartsårer og kommunikasjonsstrukturer.
4. En del skal forvaltes slik oljefondet har blitt forvaltet til nå.
Helse og omsorg i Norge
Omlegging av norsk helse- og omsorgssektor.
Helse- og omsorgssektoren i Norge inneholder noen paradokser:
A. Norge er i den absolutte verdenstoppen når det gjelder
• det generelle offentlige helsetilbud til folket
• antall kroner brukt på offentlig helse pr. innbygger
• antall helsefaglig personale (leger etc.) i forhold til folketall
• antall alders- og sykehjemsplasser i forhold til befolkningen
• kvaliteten på de fleste av våre spesialisthelsetjenester.
B. Allikevel opplever vi jevnlig følgende forhold:
• Delvis lange helsekøer i påvente av behandling.
• Delvis overbelegg på sykehus og sykehjem
• Periodisk underbemanning og ubesatte stillinger
• En jevn strøm av klager på det norske helse- og sosialvesen.
Så hvor er feilen her?
Vi har en overflod av alt, men får allikevel inntrykk av mangler på ”det meste”.
Er helse-Norge blitt en dinosaur som ikke lenger evner å bære sin egen vekt i utfordringer?
La oss se på noen faktiske årsaker til dagens situasjon og fremtidsutsiktene med uendret kurs:
1. Vi har en befolkning som faktisk stadig blir friskere, men derfor lever lengre og får anledning til å pådra seg sykdommer og svakheter de tidligere døde i forkant av.
Altså, flere eldre med behov for helsetjenester koster mer.
2. I et land med meget høy og fortsatt økende velstand, øker merkelig nok kravene til enda mer velstand. Det våre forfedre var forsonet med og kunne leve med (eller dø av), mener flere og flere i dag at vi har rett til, ja til og med krav på å bli forskånet for. Vi forventer god helse, gode tenner, godt utseende og fullverdig liv og vi forventer at den offentlige helsesektor skal bistå oss på veien. Dette koster penger.
3. En rivende utvikling innenfor medisinsk forskning har gjort det mulig å helbrede sykdommer, skader og lyter vi før bare kunne drømme om. Tilbudet er altså mye større og bedre enn før. Gjennom det øker etterspørselen etter helsetjenester og derigjennom kostnadene til å effektuere alles behov (og begjær).
4. Vi har et helse og sykehusvesen som gjennom økende krav til dokumentasjoner, økende grad av byråkratisering og sentralisering og manglende kommunikasjon mellom sektorens etater, er blitt svært tungdrevet og overadministrert. Stadige omstillingsprosesser og ”lapping på gammelt gods” er kostnadsdrivende uten at det bidrar til heving av kvalitet og effektivitet i helsevesenet.
5. Norsk helsevesen blir til en viss grad preget av at regjeringsmakt med varierende politiske ideologier skaper vingling og usikkerhet i samhandling mellom offentlig og privat drevet helsevesen. Denne vinglingen er et uvesen som også er kostnadsdrivende.
6. Norske politiske myndigheter har vist manglende evne, vilje og mot til å ta tydelige standpunkter til hva det er rimelig at det offentlige dekker og hva det er rimelig at en borger selv må dekke av helse- og sosialtiltak.
La oss nå summere effekten av de seks ovenfor stående punktene.
Hva ser vi? Jo, et behov for mye penger!
Videre beregner vi en dobling av eldre i løpet av de neste 20 år og i tillegg en ytterligere økning av forventninger til helse og velvære.
Da blir det lett å se stort sort hull med en vannvittig gravitasjonskraft på penger!
Det vil være lett å forstå at selv rike Norge vil måtte mangle penger til å dekke dette ”gildet” slik helsevesenet er organisert og fungerer i dag.
Det norske helsevesen har vært i mer eler mindre konstant omlegging de siste 40 år.
Det har vært et løp som har båret preg av at utvikling og krav til helse og velstand har løpt foran, mens helsevesenet og de politiske varianter av våre myndigheter har løpt etter i forsøk på å rydde opp etter banebrytingen.
Helsevesenet er i ferd med å bli en dinosaur som vakler under vekten av seg selv.
DA vil snu denne prosessen og bygge et helsevesen som kombinerer nærhet og høyt tjenestenivå til brukeren med høyt faglig kvalitetsnivå, effektiv produksjon og tunge forsknings- og uviklingsmiljøer.
Følgende omstrukturering skal gjennomføres:
• Alle regionsykehus skal bli spesialsykehus med høykompetanse innenfor sitt felt.
Sykehusene skal ha individuelt budsjett- og driftsansvar og skal få klare politiske føringer for hvilke rammer som driften skal underlegges. Disse rammene skal også inneholde klare retningslinjer for hvor grensene for behandling skal gå.
Der hvor etterbehandling kan foregå på et lokalsykehus, skal dette gjøres ved at staten kjøper denne tjenesten av kommunen.
Alle regionsykehus skal være underlagt statlig forvaltning.
• Det skal utvikles et helsesenter over samme lest i alle kommuner (etter at sammenslåingsprosessen av kommunene er fullført) og drevet av disse, der følgende funksjoner er samlet på ett sted:
Lokalsykehus med alle primærfunksjoner.
Senter for psykiatrisk behandling.
Helsestasjon med ambulerende kom. helsetjenester.
Eldresenter med alders- og sykehejem og aldersboliger med service.
Rehabiliteringsenhet med opptreningssenter.
Boliger for funksjonshemmede med støttebehov.
Kommunal etat for administrasjon og samhandling i helsesektoren.
Gjennom ovenfor stående omstrukturering oppnår vi følgende gevinster:
1. Regionsykehusene opparbeider høy kompetanse innenfor sine spesialfelt. Det gjør behandlingen tryggere, mer effektiv og med høyere helbredelsesfrekvens. I tillegg skaper det bedre grunnlag for å danne tunge forskningsmiljøer.
2. Pasientbehandlingen blir mer kostnadseffektiv, både fordi behandlingen blir mer rasjonell og fordi pasienten ikke belegger dyrere sengeplass enn nødvendig lenger enn nødvendig.
3. Pasienten kan få mesteparten av sin behandlings- og rehabiliteringstid i sitt nærmiljø på lokalsykehuset.
Ordningen vil kreve utbygging av et pasienttransportnettverk som må kunne håndtere transport mellom sykehusene på en effektiv måte. Både fly, tog og buss er aktuelle transportmidler.
Omsorgsarbeid.
Vi har i dag en ordning som gir mulighet for omsorgslønn til mennesker som er villige til å pleie pleietrengende slektninger. Dette er en ordning som er utilstrekkelig, ufullstendig og gir dårlige rettigheter for pleieren.
DA vil fjerne ordningen.
I stedet opprettes en kommunal etat for ansettelse av omsorgspersoner som er villige til å bruke hele eller deler av sitt liv i samfunnets tjeneste for sine slektninger.
Ansettelsesforholdet skal defineres med stillingsbrøk og arbeidsoppgaver etter behov og gis de samme rettigheter som enhver ansatt i Norge.
Når omsorgsbehovet opphører, skal omsorgsarbeideren gis rett og støtte til omskolering til annet arbeid dersom det er nødvendig for å kunne komme ut i annet arbeid.
Sykefravær.
Sykefravær er en del av bildet på helsen i vårt land.
Dette bildet kan i noen henseender synes vanskelig å forstå.
Vi får bedre og bedre helse, et stadig bedre helsetilbud og en økt bevissthet på hensyn til arbeidsmiljø og trivsel.
Alt burde ligge til rette for en nedgang i sykefravær i vårt samfunn.
I stedet skjer det motsatte.
Det kan være mange og sammensatte årsaker til dette og det har de senere årene vært lansert en rekke tiltak med målsetting om å få ned sykefraværet.
Felles for tiltakene er at de koster mye for arbeidsgiver og samfunn, de krever mye av arbeidsgiver og samfunn og det har hatt liten eller ingen effekt på fraværsprosenten.
DA mener det er ett tiltak som vil gi en effektiv og gunstig effekt på sykefraværet.
Tiltaket innebærer en 3-deling av ansvar ved sykdom:
1. Den syke tar selv et ansvar ved å dekke lønnskostnad for første sykedag.
2. Arbeidsgiver tar ansvar ved å dekke lønn de 9 neste arbeidsdager.
3. Det offentlige dekker sykelønn videre som før.
De ordninger som ellers eksisterer med aktiv sykemelding, unntak for kronisk syke etc., beholdes som før.
Helse- og omsorgssektoren i Norge inneholder noen paradokser:
A. Norge er i den absolutte verdenstoppen når det gjelder
• det generelle offentlige helsetilbud til folket
• antall kroner brukt på offentlig helse pr. innbygger
• antall helsefaglig personale (leger etc.) i forhold til folketall
• antall alders- og sykehjemsplasser i forhold til befolkningen
• kvaliteten på de fleste av våre spesialisthelsetjenester.
B. Allikevel opplever vi jevnlig følgende forhold:
• Delvis lange helsekøer i påvente av behandling.
• Delvis overbelegg på sykehus og sykehjem
• Periodisk underbemanning og ubesatte stillinger
• En jevn strøm av klager på det norske helse- og sosialvesen.
Så hvor er feilen her?
Vi har en overflod av alt, men får allikevel inntrykk av mangler på ”det meste”.
Er helse-Norge blitt en dinosaur som ikke lenger evner å bære sin egen vekt i utfordringer?
La oss se på noen faktiske årsaker til dagens situasjon og fremtidsutsiktene med uendret kurs:
1. Vi har en befolkning som faktisk stadig blir friskere, men derfor lever lengre og får anledning til å pådra seg sykdommer og svakheter de tidligere døde i forkant av.
Altså, flere eldre med behov for helsetjenester koster mer.
2. I et land med meget høy og fortsatt økende velstand, øker merkelig nok kravene til enda mer velstand. Det våre forfedre var forsonet med og kunne leve med (eller dø av), mener flere og flere i dag at vi har rett til, ja til og med krav på å bli forskånet for. Vi forventer god helse, gode tenner, godt utseende og fullverdig liv og vi forventer at den offentlige helsesektor skal bistå oss på veien. Dette koster penger.
3. En rivende utvikling innenfor medisinsk forskning har gjort det mulig å helbrede sykdommer, skader og lyter vi før bare kunne drømme om. Tilbudet er altså mye større og bedre enn før. Gjennom det øker etterspørselen etter helsetjenester og derigjennom kostnadene til å effektuere alles behov (og begjær).
4. Vi har et helse og sykehusvesen som gjennom økende krav til dokumentasjoner, økende grad av byråkratisering og sentralisering og manglende kommunikasjon mellom sektorens etater, er blitt svært tungdrevet og overadministrert. Stadige omstillingsprosesser og ”lapping på gammelt gods” er kostnadsdrivende uten at det bidrar til heving av kvalitet og effektivitet i helsevesenet.
5. Norsk helsevesen blir til en viss grad preget av at regjeringsmakt med varierende politiske ideologier skaper vingling og usikkerhet i samhandling mellom offentlig og privat drevet helsevesen. Denne vinglingen er et uvesen som også er kostnadsdrivende.
6. Norske politiske myndigheter har vist manglende evne, vilje og mot til å ta tydelige standpunkter til hva det er rimelig at det offentlige dekker og hva det er rimelig at en borger selv må dekke av helse- og sosialtiltak.
La oss nå summere effekten av de seks ovenfor stående punktene.
Hva ser vi? Jo, et behov for mye penger!
Videre beregner vi en dobling av eldre i løpet av de neste 20 år og i tillegg en ytterligere økning av forventninger til helse og velvære.
Da blir det lett å se stort sort hull med en vannvittig gravitasjonskraft på penger!
Det vil være lett å forstå at selv rike Norge vil måtte mangle penger til å dekke dette ”gildet” slik helsevesenet er organisert og fungerer i dag.
Det norske helsevesen har vært i mer eler mindre konstant omlegging de siste 40 år.
Det har vært et løp som har båret preg av at utvikling og krav til helse og velstand har løpt foran, mens helsevesenet og de politiske varianter av våre myndigheter har løpt etter i forsøk på å rydde opp etter banebrytingen.
Helsevesenet er i ferd med å bli en dinosaur som vakler under vekten av seg selv.
DA vil snu denne prosessen og bygge et helsevesen som kombinerer nærhet og høyt tjenestenivå til brukeren med høyt faglig kvalitetsnivå, effektiv produksjon og tunge forsknings- og uviklingsmiljøer.
Følgende omstrukturering skal gjennomføres:
• Alle regionsykehus skal bli spesialsykehus med høykompetanse innenfor sitt felt.
Sykehusene skal ha individuelt budsjett- og driftsansvar og skal få klare politiske føringer for hvilke rammer som driften skal underlegges. Disse rammene skal også inneholde klare retningslinjer for hvor grensene for behandling skal gå.
Der hvor etterbehandling kan foregå på et lokalsykehus, skal dette gjøres ved at staten kjøper denne tjenesten av kommunen.
Alle regionsykehus skal være underlagt statlig forvaltning.
• Det skal utvikles et helsesenter over samme lest i alle kommuner (etter at sammenslåingsprosessen av kommunene er fullført) og drevet av disse, der følgende funksjoner er samlet på ett sted:
Lokalsykehus med alle primærfunksjoner.
Senter for psykiatrisk behandling.
Helsestasjon med ambulerende kom. helsetjenester.
Eldresenter med alders- og sykehejem og aldersboliger med service.
Rehabiliteringsenhet med opptreningssenter.
Boliger for funksjonshemmede med støttebehov.
Kommunal etat for administrasjon og samhandling i helsesektoren.
Gjennom ovenfor stående omstrukturering oppnår vi følgende gevinster:
1. Regionsykehusene opparbeider høy kompetanse innenfor sine spesialfelt. Det gjør behandlingen tryggere, mer effektiv og med høyere helbredelsesfrekvens. I tillegg skaper det bedre grunnlag for å danne tunge forskningsmiljøer.
2. Pasientbehandlingen blir mer kostnadseffektiv, både fordi behandlingen blir mer rasjonell og fordi pasienten ikke belegger dyrere sengeplass enn nødvendig lenger enn nødvendig.
3. Pasienten kan få mesteparten av sin behandlings- og rehabiliteringstid i sitt nærmiljø på lokalsykehuset.
Ordningen vil kreve utbygging av et pasienttransportnettverk som må kunne håndtere transport mellom sykehusene på en effektiv måte. Både fly, tog og buss er aktuelle transportmidler.
Omsorgsarbeid.
Vi har i dag en ordning som gir mulighet for omsorgslønn til mennesker som er villige til å pleie pleietrengende slektninger. Dette er en ordning som er utilstrekkelig, ufullstendig og gir dårlige rettigheter for pleieren.
DA vil fjerne ordningen.
I stedet opprettes en kommunal etat for ansettelse av omsorgspersoner som er villige til å bruke hele eller deler av sitt liv i samfunnets tjeneste for sine slektninger.
Ansettelsesforholdet skal defineres med stillingsbrøk og arbeidsoppgaver etter behov og gis de samme rettigheter som enhver ansatt i Norge.
Når omsorgsbehovet opphører, skal omsorgsarbeideren gis rett og støtte til omskolering til annet arbeid dersom det er nødvendig for å kunne komme ut i annet arbeid.
Sykefravær.
Sykefravær er en del av bildet på helsen i vårt land.
Dette bildet kan i noen henseender synes vanskelig å forstå.
Vi får bedre og bedre helse, et stadig bedre helsetilbud og en økt bevissthet på hensyn til arbeidsmiljø og trivsel.
Alt burde ligge til rette for en nedgang i sykefravær i vårt samfunn.
I stedet skjer det motsatte.
Det kan være mange og sammensatte årsaker til dette og det har de senere årene vært lansert en rekke tiltak med målsetting om å få ned sykefraværet.
Felles for tiltakene er at de koster mye for arbeidsgiver og samfunn, de krever mye av arbeidsgiver og samfunn og det har hatt liten eller ingen effekt på fraværsprosenten.
DA mener det er ett tiltak som vil gi en effektiv og gunstig effekt på sykefraværet.
Tiltaket innebærer en 3-deling av ansvar ved sykdom:
1. Den syke tar selv et ansvar ved å dekke lønnskostnad for første sykedag.
2. Arbeidsgiver tar ansvar ved å dekke lønn de 9 neste arbeidsdager.
3. Det offentlige dekker sykelønn videre som før.
De ordninger som ellers eksisterer med aktiv sykemelding, unntak for kronisk syke etc., beholdes som før.
Infrastruktur, veier, transport
Infrastruktur, veier, transport.
Vi lever i et langstrakt land som er relativt tynt befolket. Vi ønsker en fullverdig bosetning, dvs at alle deler av landet er befolket. Skal vi få til det og samtidig utvikle et effektivt samfunn, er vi nødt til å ha en velutbygd infrastruktur.
Fordi landet er som det er og befolkningsgrunnlaget likeså, må vi bygge en infrastruktur som er rasjonell og økonomisk regningssvarende.
Dette innebærer en markant og solid satsing på veinettet mellom Norges byer og regioner, samt en betydelig kollektivsatsing i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Veier.
DA vil med midler fra oljefondet forskuttere finansieringen av en forsert og offensiv veiutbygging som, når veistrekninger er utbedret til ønsket standard, tilbakefører investerte midler til oljefondet gjennom bomfinansiering.
Utbyggingen skal skje i et offentlig/privat samarbeid og om tjenelig med utenlandske entrepenører.
Utbyggingen skal skje med prioritering fra de store byene og ut mot distriktene.
Det skal gjennomføres 3 veistandarder som følger:
Kategori 1: 4-felts motorvei med fartsgrense på 110 km/t.
Kategori 2: 2-felts vei med fysisk midtdeler og tjenlige forbikjøringsfelt,
delvis planfrie kryss og fartsgrense på 90km/t.
Kategori 3: 2-felts vei av god standard med fartsgrense på 80km/t.
Innen 2020 skal følgende plan være gjennomført:
Kategori 1-strekk: E6 Oslo – Svinesund
E6 Oslo – Hamar
E18 Oslo – Kragerø, + ny trasé Oslo – Drammen.
E16 Sandvika – Hønefoss
Hovedinnfartsårer til Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Kategori 2-strekk: E18 Vinterbro - Ørje
E18 / E39 Kragerø - Kr.sand – Stavanger – Haugesund
E6 Hamar – Trondheim
Rv7 / E16 Hønefoss – Bergen
E134 Drammen – Kongsberg
E136 Dombås – Åndalsnes
Kategori 3-strekk: E134 Kongsberg – Haugesund
Rv13 Odda – Voss
E16 Hønefoss – Aurland
Rv5 Lærdalsøyri – Førde
Rv15 Otta – Nordfjordeid
E39 / E136 Åndalsnes – Ålesund – Molde – Kr.sund
E39 Molde – Trondheim
E14 Trondheim – Storlien
E6 Trondheim – Bodø – Narvik – Tromsø – Alta
Rv93 Alta – Sverige
E6 Karasjok – Kirkenes
Biler og busser vil, som i dag, også i fremtiden bli hovedbefordringsmidlene i Norge.
En betydelig opprustning av veinettet er et viktig bidrag både i kommunikasjon mellom landets regioner og i økt trafikksikkerhet.
De fire største byene i Norge skal alle ha bomringer med rushtidsavhengige avgifter. Avgiftene skal i sin helhet gå til subsidiering av kollektivsatser i de respektive byene.
Når det gjelder spørsmålet om bilbruk som miljøutfordring i Norge, se ”Skatter og avgifter”.
Jernbane.
Norsk jernbane skal bygges om til en ren intercitybane der formålet er effektiv transport mellom byer med tilstrekkelig befolkningsgrunnlag.
Det forutsettes at banen skal få en standard og en logistisk oppbygging som gir tids- og kostnadseffektiv transport mellom byene.
I tillegg skal dette jernbanenettet tilrettelegges for effektiv håndtering av gods på de strekninger banen går.
Følgende banestrekk kalles regionbaner og skal rustes opp og delvis nybygges til 2-sporsbaner med stoppesteder som anvist:
Østerled.
Oslo – Ski – Rygge – Sarpsborg (ny linje fra Rygge) – Halden – svenskegrensen.
Sønderled.
Oslo – Drammen – Tønsberg – Sandefjord (Torp) – Eidanger - Neslandsvatn (ny trasse fra Eidanger) – Hynnekleiv – Kristiansand – Snartemo – Egersund – Stavanger.
Vesterled.
Oslo – Hønefoss (ny trasse) – Gol – Geilo – Finse – Voss – Bergen.
Norderled.
Oslo – Hamar – Lillehammer – Otta – Dovre – Oppdal – Trondheim.
Fra Trondheim til Bodø beholdes 1-sporsbane med følgende stoppesteder:
Polarbanen.
Trondheim – Værnes – Steinkjær – Grong – Svenningsvann – Mosjøen – Mo i Rana – Rognan – Fauske – Bodø.
Følgende banestrekk kalles nærbaner med tjenlige stoppesteder iht befolkningsgrunnlag:
Tønsberg – Holmestrand – Drammen – Oslo – Lillestrøm – Skarnes – Kongsvinger.
Kongsberg – Drammen – Oslo – Lillestrøm – Eidsvold – Hamar.
Gjøvik – Jevnaker – Hønefoss – Sandvika – Oslo – Ski – Askim.
Flytoget Gardermoen – Drammen.
Stavanger – Sandnes – Egersund.
Bergen – Voss.
Støren – Trondheim – Værnes – Steinkjær.
DA mener at alle jernbanelinjer utover de ovenfor nevnte ikke har et drivverdig befolkningsgrunnlag og skal legges ned.
Det skal ikke satses på nybygging av høyhastighetsbaner i Norge. Det finnes ikke økonomiske, miljømessige eller på annen måte rasjonelle grunner til slik satsing.
Bygging av høyhastighetsbane i Norge vil være et vannvittig pengesluk og kun fremstå som et politisk monumentprosjekt, noe DA er imot.
Kollektivsatsing i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Det banenett som eksisterer i dag i de respektive byene skal vedlikeholdes og utnyttes optimalt.
All videre utbygging av offentlig kommunikasjon i byene skal skje med forurensingsfrie busser. Det skal tilrettelegges med tjenlige busstrasseer.
Takstene for offentlig transport skal settes så lavt at bil i byen blir ulønnsomt.
Avgangshyppigheten skal tilpasses kundemassen på en tjenlig måte.
Vi lever i et langstrakt land som er relativt tynt befolket. Vi ønsker en fullverdig bosetning, dvs at alle deler av landet er befolket. Skal vi få til det og samtidig utvikle et effektivt samfunn, er vi nødt til å ha en velutbygd infrastruktur.
Fordi landet er som det er og befolkningsgrunnlaget likeså, må vi bygge en infrastruktur som er rasjonell og økonomisk regningssvarende.
Dette innebærer en markant og solid satsing på veinettet mellom Norges byer og regioner, samt en betydelig kollektivsatsing i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Veier.
DA vil med midler fra oljefondet forskuttere finansieringen av en forsert og offensiv veiutbygging som, når veistrekninger er utbedret til ønsket standard, tilbakefører investerte midler til oljefondet gjennom bomfinansiering.
Utbyggingen skal skje i et offentlig/privat samarbeid og om tjenelig med utenlandske entrepenører.
Utbyggingen skal skje med prioritering fra de store byene og ut mot distriktene.
Det skal gjennomføres 3 veistandarder som følger:
Kategori 1: 4-felts motorvei med fartsgrense på 110 km/t.
Kategori 2: 2-felts vei med fysisk midtdeler og tjenlige forbikjøringsfelt,
delvis planfrie kryss og fartsgrense på 90km/t.
Kategori 3: 2-felts vei av god standard med fartsgrense på 80km/t.
Innen 2020 skal følgende plan være gjennomført:
Kategori 1-strekk: E6 Oslo – Svinesund
E6 Oslo – Hamar
E18 Oslo – Kragerø, + ny trasé Oslo – Drammen.
E16 Sandvika – Hønefoss
Hovedinnfartsårer til Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Kategori 2-strekk: E18 Vinterbro - Ørje
E18 / E39 Kragerø - Kr.sand – Stavanger – Haugesund
E6 Hamar – Trondheim
Rv7 / E16 Hønefoss – Bergen
E134 Drammen – Kongsberg
E136 Dombås – Åndalsnes
Kategori 3-strekk: E134 Kongsberg – Haugesund
Rv13 Odda – Voss
E16 Hønefoss – Aurland
Rv5 Lærdalsøyri – Førde
Rv15 Otta – Nordfjordeid
E39 / E136 Åndalsnes – Ålesund – Molde – Kr.sund
E39 Molde – Trondheim
E14 Trondheim – Storlien
E6 Trondheim – Bodø – Narvik – Tromsø – Alta
Rv93 Alta – Sverige
E6 Karasjok – Kirkenes
Biler og busser vil, som i dag, også i fremtiden bli hovedbefordringsmidlene i Norge.
En betydelig opprustning av veinettet er et viktig bidrag både i kommunikasjon mellom landets regioner og i økt trafikksikkerhet.
De fire største byene i Norge skal alle ha bomringer med rushtidsavhengige avgifter. Avgiftene skal i sin helhet gå til subsidiering av kollektivsatser i de respektive byene.
Når det gjelder spørsmålet om bilbruk som miljøutfordring i Norge, se ”Skatter og avgifter”.
Jernbane.
Norsk jernbane skal bygges om til en ren intercitybane der formålet er effektiv transport mellom byer med tilstrekkelig befolkningsgrunnlag.
Det forutsettes at banen skal få en standard og en logistisk oppbygging som gir tids- og kostnadseffektiv transport mellom byene.
I tillegg skal dette jernbanenettet tilrettelegges for effektiv håndtering av gods på de strekninger banen går.
Følgende banestrekk kalles regionbaner og skal rustes opp og delvis nybygges til 2-sporsbaner med stoppesteder som anvist:
Østerled.
Oslo – Ski – Rygge – Sarpsborg (ny linje fra Rygge) – Halden – svenskegrensen.
Sønderled.
Oslo – Drammen – Tønsberg – Sandefjord (Torp) – Eidanger - Neslandsvatn (ny trasse fra Eidanger) – Hynnekleiv – Kristiansand – Snartemo – Egersund – Stavanger.
Vesterled.
Oslo – Hønefoss (ny trasse) – Gol – Geilo – Finse – Voss – Bergen.
Norderled.
Oslo – Hamar – Lillehammer – Otta – Dovre – Oppdal – Trondheim.
Fra Trondheim til Bodø beholdes 1-sporsbane med følgende stoppesteder:
Polarbanen.
Trondheim – Værnes – Steinkjær – Grong – Svenningsvann – Mosjøen – Mo i Rana – Rognan – Fauske – Bodø.
Følgende banestrekk kalles nærbaner med tjenlige stoppesteder iht befolkningsgrunnlag:
Tønsberg – Holmestrand – Drammen – Oslo – Lillestrøm – Skarnes – Kongsvinger.
Kongsberg – Drammen – Oslo – Lillestrøm – Eidsvold – Hamar.
Gjøvik – Jevnaker – Hønefoss – Sandvika – Oslo – Ski – Askim.
Flytoget Gardermoen – Drammen.
Stavanger – Sandnes – Egersund.
Bergen – Voss.
Støren – Trondheim – Værnes – Steinkjær.
DA mener at alle jernbanelinjer utover de ovenfor nevnte ikke har et drivverdig befolkningsgrunnlag og skal legges ned.
Det skal ikke satses på nybygging av høyhastighetsbaner i Norge. Det finnes ikke økonomiske, miljømessige eller på annen måte rasjonelle grunner til slik satsing.
Bygging av høyhastighetsbane i Norge vil være et vannvittig pengesluk og kun fremstå som et politisk monumentprosjekt, noe DA er imot.
Kollektivsatsing i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Det banenett som eksisterer i dag i de respektive byene skal vedlikeholdes og utnyttes optimalt.
All videre utbygging av offentlig kommunikasjon i byene skal skje med forurensingsfrie busser. Det skal tilrettelegges med tjenlige busstrasseer.
Takstene for offentlig transport skal settes så lavt at bil i byen blir ulønnsomt.
Avgangshyppigheten skal tilpasses kundemassen på en tjenlig måte.
Skatter og avgifter
Skatter og avgifter.
Det norske sosialdemokratiet har gjennom mange år og klare politiske målsettinger utviklet et skatte- og avgiftssystem med gode idealistiske formål der målsettingen har vært at Norge skal være et land der alle beboere skal være sikret muligheten til et verdig liv.
I betydningen ”verdig liv” ligger følgende forståelse og intensjon:
• Barn skal kunne vokse opp innenfor økonomisk og sosialt trygge rammer og ha lik rett til faglig og sosial utvikling og utdanning.
• Voksne skal ha lik mulighet til å etablere en økonomi som gir et verdig liv ut fra de forutsetninger som foreligger.
• Alle skal ha rett til tilgang på helse- og sosialtjenester for å få dekket behov for helsekvalitet og livskvalitet innenfor de rammer som av samfunnet anses rimelige i et verdig liv.
• De eldre skal ha rett til en verdig og trygg alderdom og en verdig utgang.
Et skatte- og avgiftssystem som har vært utviklet over mannsaldre og gjennom en variasjon av politiske ideologier, har sikret inntekter til drift av et offentlig skole-, helse-, og sosialvesen, samt en omfordeling av ressurser med målsetting om det beste for den enkelte og samfunnet.
Et ønske om å skape rettferdighet har ført til en mengde endringer, justeringer, tillegg og særordninger og etter hvert gjort skattesystemet omstendelig, byråkratisk og ressurskrevende.
Men er det rettferdig?
Rettferdighet vil av de fleste bli sett i et subjektivt lys og målt opp mot egen livssituasjon, egne behov og eget begjær.
Det vil aldri bli mulig å skape et system for forvaltning av offentlige midler som alle vil mene er rettferdig for seg selv og andre. Særinteresser vil alltid forsøke å legge press på politikere og andre forvaltere av vårt demokrati og vårt samfunn.
Skatt har ett hovedformål:
Å bringe inntekter til drifting av de delene av vårt samfunn som vi, altså folket, mener det er fornuftig at det offentlige forvalter. Eksempler er skoledrift, helsedrift, infrastruktur og administrasjon.
Ved siden av å være inntektsbringende, kan skatt ha tilleggsformål styrt av politiske, religiøse, antropologiske, filosofiske, kulturelle eller andre ideologier.
Det kan dreie seg om utjevning av forskjeller som anses urimelige eller lite tjenlige, for eksempel toppskatt på høye inntekter, eller avgiftsbelegging av forbruk som anses helsefarlig, for eksempel tobakk og alkohol.
DA mener at hovedlinjene i vårt lands godt innarbeidede sosialdemokratiske prinsipper for fordeling av goder og tilbud til befolkningen har høy verdi og bør føres videre.
Samtidig er det slik at kostnadene til å drifte dette velferdstilbudet er blitt for store.
Kostnadene ”eter” for mye av den kaka som er til fordeling.
Det må altså skapes endringer i hvordan vi administrerer forvaltningen av de offentlige midlene.
For å skape disse endringene vil DA totalrenovere hele vårt skatte- og avgiftssystem.
DA vil:
• Forenkle skattesystemet slik at kostnadene til å drifte det blir betydelig lavere og de utnyttbare ressursene derved større. Flere skattekroner tilbake til folket.
• I større grad enn til nå bruke avgifter som virkemiddel for å oppmuntre til fornuftig forvaltning av våre liv, vårt samfunn, vårt miljø og vår klode.
DA vil innføre to typer skatt:
1. Skatt på inntekt.
2. Skatt på forbruk, heri inkludert årsavgift på bil og toll på import.
Andre skatter fjernes: Formueskatt, eiendomsskatt, boligskatt, arveavgift, offentlige dokumentavgifter m.m.
Skatt på inntekt.
På alle typer inntekt skal det betales skatt. Skatten skal ha en flat sats foreslått til 25% og belastes i henhold til følgende kategorier:
• Skatt på lønnsinntekt belastes med 25% på brutto inntekt over kr.200.000. Det betales altså ikke skatt på de første tohundretusen av en lønnsinntekt, men 25% på alt over.
• Det betales 25% fra første krone på all kapitalinntekt som realiseres på individnivå.
• Det betales 25% skatt på netto overskudd i alle typer kommersiell virksomhet.
• Arbeidsgiveravgift settes til 10% på alle typer avlønning til lønnstaker.
Noen, for noen vil alltid finnes, vil synes det finnes urettferdigheter i en slik beskatning.
DA mener at systemet innehar 3 viktige funksjoner:
1. Det er enkelt og billig å administrere, altså flere kroner tilbake til folket.
2. Det sikrer inntekter til en fornuftig drifting av vårt samfunn.
3. Det har en sosial profil som sikrer en minimumsinntekt. Vi velger altså å begunstige de som tjener lite i stedet for å straffe de som tjener mye, men som ufravikelig må bidra med en lik andel av sitt innkomme.
Skatt på forbruk.
Skatt på forbruk skal ha to formål:
1. Å bidra til inntekter til det offentlige.
2. Å bidra til å motivere enkeltindividet til selv å styre forbruk i positive retninger.
Forbruksskatt (tidligere mva m.m.) deles inn i 4 kategorier:
1. 0% skatt på varer og tjenester som anses viktige for folks velferd og helse.
Eksempler på dette kan være:
• Frisk frukt og grønnsaker.
• Råvarer av sjømat.
2. 25% skatt på varer og tjenester som anses å ha positiv samfunnseffekt.
Eksempler på dette kan være:
• Friske råvarer til daglig kosthold (kjøtt, melk og melkeprodukter)
• Bearbeidede matvarer ( disse vil kunne få tilleggsskatt basert på innholdet)
• Biler som ikke forurenser (el-biler).
• Togreiser
• Forbruksvarer som er dokumenterbart miljøvennlige og humanetiske i materialbruk og produksjonslinje.
• Tjenesteytende næring som har kulturelle og/eller helsemessige gevinster.
• Miljøvennlige byggevarer og lignende.
3. 50% skatt på varer og tjenester som anses relativt samfunnsnøytrale.
Eksempler på dette kan være:
• Konsumvarer som ikke er helseskadelige, men heller ikke helsenyttige.
• Biler og båter med lave utslipp.
• Alle typer reiser som kan dokumentere lave utslipp pr. hode.
• Drikkevarer som ikke anses som nyttedrikke.
• Tjenesteytende næring som ikke har kulturelle og/eller helsemessige gevinster.
4. 100% skatt på varer og tjenester som anses som skadelige og/eller klart luksuspreget.
Eksempler på det kan være:
• Mettet fett og andel av dette i produkter som inneholder mettet fett.
• Sukker og andel av dette i produkter som inneholder sukker.
• Salt og andel av dette i produkter som inneholder salt.
• Konserveringsmidler og andel av dette i produkter som inneholder dette.
• Varer og forbruk av sterkt forurensende eller usunn karakter; for eksempel tobakk, alkohol, forurensende motoriserte artikler, forbruks- og pyntegjenstander uten nytteverdi etc.
Dette skatte- og avgiftssystemet tar sikte på å sikre;
• at alle har råd til det de trenger og har nytte av i et verdig liv.
• at enkeltmennesket får økt frihet til å gjøre økonomiske valg og å ta konsekvensen av det.
• at det offentlig sikres inntekter til drifting av vår sosiale velferd.
Det norske sosialdemokratiet har gjennom mange år og klare politiske målsettinger utviklet et skatte- og avgiftssystem med gode idealistiske formål der målsettingen har vært at Norge skal være et land der alle beboere skal være sikret muligheten til et verdig liv.
I betydningen ”verdig liv” ligger følgende forståelse og intensjon:
• Barn skal kunne vokse opp innenfor økonomisk og sosialt trygge rammer og ha lik rett til faglig og sosial utvikling og utdanning.
• Voksne skal ha lik mulighet til å etablere en økonomi som gir et verdig liv ut fra de forutsetninger som foreligger.
• Alle skal ha rett til tilgang på helse- og sosialtjenester for å få dekket behov for helsekvalitet og livskvalitet innenfor de rammer som av samfunnet anses rimelige i et verdig liv.
• De eldre skal ha rett til en verdig og trygg alderdom og en verdig utgang.
Et skatte- og avgiftssystem som har vært utviklet over mannsaldre og gjennom en variasjon av politiske ideologier, har sikret inntekter til drift av et offentlig skole-, helse-, og sosialvesen, samt en omfordeling av ressurser med målsetting om det beste for den enkelte og samfunnet.
Et ønske om å skape rettferdighet har ført til en mengde endringer, justeringer, tillegg og særordninger og etter hvert gjort skattesystemet omstendelig, byråkratisk og ressurskrevende.
Men er det rettferdig?
Rettferdighet vil av de fleste bli sett i et subjektivt lys og målt opp mot egen livssituasjon, egne behov og eget begjær.
Det vil aldri bli mulig å skape et system for forvaltning av offentlige midler som alle vil mene er rettferdig for seg selv og andre. Særinteresser vil alltid forsøke å legge press på politikere og andre forvaltere av vårt demokrati og vårt samfunn.
Skatt har ett hovedformål:
Å bringe inntekter til drifting av de delene av vårt samfunn som vi, altså folket, mener det er fornuftig at det offentlige forvalter. Eksempler er skoledrift, helsedrift, infrastruktur og administrasjon.
Ved siden av å være inntektsbringende, kan skatt ha tilleggsformål styrt av politiske, religiøse, antropologiske, filosofiske, kulturelle eller andre ideologier.
Det kan dreie seg om utjevning av forskjeller som anses urimelige eller lite tjenlige, for eksempel toppskatt på høye inntekter, eller avgiftsbelegging av forbruk som anses helsefarlig, for eksempel tobakk og alkohol.
DA mener at hovedlinjene i vårt lands godt innarbeidede sosialdemokratiske prinsipper for fordeling av goder og tilbud til befolkningen har høy verdi og bør føres videre.
Samtidig er det slik at kostnadene til å drifte dette velferdstilbudet er blitt for store.
Kostnadene ”eter” for mye av den kaka som er til fordeling.
Det må altså skapes endringer i hvordan vi administrerer forvaltningen av de offentlige midlene.
For å skape disse endringene vil DA totalrenovere hele vårt skatte- og avgiftssystem.
DA vil:
• Forenkle skattesystemet slik at kostnadene til å drifte det blir betydelig lavere og de utnyttbare ressursene derved større. Flere skattekroner tilbake til folket.
• I større grad enn til nå bruke avgifter som virkemiddel for å oppmuntre til fornuftig forvaltning av våre liv, vårt samfunn, vårt miljø og vår klode.
DA vil innføre to typer skatt:
1. Skatt på inntekt.
2. Skatt på forbruk, heri inkludert årsavgift på bil og toll på import.
Andre skatter fjernes: Formueskatt, eiendomsskatt, boligskatt, arveavgift, offentlige dokumentavgifter m.m.
Skatt på inntekt.
På alle typer inntekt skal det betales skatt. Skatten skal ha en flat sats foreslått til 25% og belastes i henhold til følgende kategorier:
• Skatt på lønnsinntekt belastes med 25% på brutto inntekt over kr.200.000. Det betales altså ikke skatt på de første tohundretusen av en lønnsinntekt, men 25% på alt over.
• Det betales 25% fra første krone på all kapitalinntekt som realiseres på individnivå.
• Det betales 25% skatt på netto overskudd i alle typer kommersiell virksomhet.
• Arbeidsgiveravgift settes til 10% på alle typer avlønning til lønnstaker.
Noen, for noen vil alltid finnes, vil synes det finnes urettferdigheter i en slik beskatning.
DA mener at systemet innehar 3 viktige funksjoner:
1. Det er enkelt og billig å administrere, altså flere kroner tilbake til folket.
2. Det sikrer inntekter til en fornuftig drifting av vårt samfunn.
3. Det har en sosial profil som sikrer en minimumsinntekt. Vi velger altså å begunstige de som tjener lite i stedet for å straffe de som tjener mye, men som ufravikelig må bidra med en lik andel av sitt innkomme.
Skatt på forbruk.
Skatt på forbruk skal ha to formål:
1. Å bidra til inntekter til det offentlige.
2. Å bidra til å motivere enkeltindividet til selv å styre forbruk i positive retninger.
Forbruksskatt (tidligere mva m.m.) deles inn i 4 kategorier:
1. 0% skatt på varer og tjenester som anses viktige for folks velferd og helse.
Eksempler på dette kan være:
• Frisk frukt og grønnsaker.
• Råvarer av sjømat.
2. 25% skatt på varer og tjenester som anses å ha positiv samfunnseffekt.
Eksempler på dette kan være:
• Friske råvarer til daglig kosthold (kjøtt, melk og melkeprodukter)
• Bearbeidede matvarer ( disse vil kunne få tilleggsskatt basert på innholdet)
• Biler som ikke forurenser (el-biler).
• Togreiser
• Forbruksvarer som er dokumenterbart miljøvennlige og humanetiske i materialbruk og produksjonslinje.
• Tjenesteytende næring som har kulturelle og/eller helsemessige gevinster.
• Miljøvennlige byggevarer og lignende.
3. 50% skatt på varer og tjenester som anses relativt samfunnsnøytrale.
Eksempler på dette kan være:
• Konsumvarer som ikke er helseskadelige, men heller ikke helsenyttige.
• Biler og båter med lave utslipp.
• Alle typer reiser som kan dokumentere lave utslipp pr. hode.
• Drikkevarer som ikke anses som nyttedrikke.
• Tjenesteytende næring som ikke har kulturelle og/eller helsemessige gevinster.
4. 100% skatt på varer og tjenester som anses som skadelige og/eller klart luksuspreget.
Eksempler på det kan være:
• Mettet fett og andel av dette i produkter som inneholder mettet fett.
• Sukker og andel av dette i produkter som inneholder sukker.
• Salt og andel av dette i produkter som inneholder salt.
• Konserveringsmidler og andel av dette i produkter som inneholder dette.
• Varer og forbruk av sterkt forurensende eller usunn karakter; for eksempel tobakk, alkohol, forurensende motoriserte artikler, forbruks- og pyntegjenstander uten nytteverdi etc.
Dette skatte- og avgiftssystemet tar sikte på å sikre;
• at alle har råd til det de trenger og har nytte av i et verdig liv.
• at enkeltmennesket får økt frihet til å gjøre økonomiske valg og å ta konsekvensen av det.
• at det offentlig sikres inntekter til drifting av vår sosiale velferd.
Statsmakt - kommunemakt
Statsmakt - kommunemakt.
Siden krigen har det norske demokratiet utviklet seg på en måte som har skapt økende uklarhet om forvaltning, maktfordeling, styringsverktøy, ansvarsforhold og verdifordeling.
Det er bygget opp et formidabelt byråkrati gjennom 3 forvaltningsledd; statsforvaltning, fylkeskommunal forvaltning og kommuneforvaltning.
På alle nivåer er det etablerte hierarkiske strukturer som både er selvproduserende, det vil si at de skaper arbeidsoppgaver i stedet for å løse dem, og som skaper distanse til dem som byråkratiet er ment å skulle tjene, nemlig det norske folk.
Videre er det et problem at skillet mellom statspolitiker, fylkespolitiker og kommunepolitiker synes uklart for folk flest. Denne uklarheten øker gjennom hyppige valg der statspolitikerne hele tiden står i front overfor velgerne og gir oss følelse av at vi har stortingsvalg annethvert år. Lokalpolitikerne kommer helt i bakgrunnen, og de fleste velgere vet knapt hvem de stemmer inn i styre og stell.
DA ønsker å endre disse strukturene slik at vi får en mer oversiktlig styring og forvaltning. Dette har følgende formål:
Tydeligere skille mellom statsstyre/-forvaltning og kommunestyre /-forvaltning.
Flatere strukturer, kortere vei mellom stat og kommune, slankere byråkrati, tydeligere fordeling av ansvar og myndighet.
Større nærhet mellom velgere og politikere øker interessen for politikken og styrker demokratiet.
I forbindelse med sammenslåing av kommunene ( se avsnitt: Desentralisering av demokratiet) ønsker DA og endre valgloven på visse områder:
Stortingsvalg avholdes hver 6. år. Stortingets hovedoppgave er å legge de lange føringer for hvordan vår framtid skal se ut gjennom lover og regler.
En stortingsperiode på 6 år gir tid til å gjennomføre endringer på en skikkelig måte og se konsekvensene. Da kan en virksomhetsplan få 6-12 års horisonter.
Dette gir mer trygghet, større forutsigbarhet og stødigere utvikling av landet vårt.
På samme måten som stortinget skal lage overbygningen for vårt demokrati, så skal kommunene drifte det. Kommunevalg bør derfor avholdes hvert 3. år og annenhver gang parallelt med stortingsvalg.
Kommunepolitikerne er valgt for å forvalte de midler de har til rådighet innenfor det regelverk som stortinget gir, og skal evalueres for sin innsats og evne til å nå målsettinger hvert 3.år.
Stortingspolitikere skal ikke på noen måte være direkte deltakende i kommunevalg. Det er viktig at kommunepolitikerne blir godt synlige og tydelige for folket som skal velge dem. Det er kommunepolitikerne som skal representere sine respektive partier og deres program innenfor hver kommune.
Ved kommunevalg skal personvalg være mulig.
Gjennom sammenslåing av kommunene, nedlegging av fylkeskommunen og en forenkling av flere av våre forvaltningsfunksjoner, vil vårt byråkrati og vår forvaltning slankes betydelig og bli mer oversiktlig både for driftere og brukere.
Siden krigen har det norske demokratiet utviklet seg på en måte som har skapt økende uklarhet om forvaltning, maktfordeling, styringsverktøy, ansvarsforhold og verdifordeling.
Det er bygget opp et formidabelt byråkrati gjennom 3 forvaltningsledd; statsforvaltning, fylkeskommunal forvaltning og kommuneforvaltning.
På alle nivåer er det etablerte hierarkiske strukturer som både er selvproduserende, det vil si at de skaper arbeidsoppgaver i stedet for å løse dem, og som skaper distanse til dem som byråkratiet er ment å skulle tjene, nemlig det norske folk.
Videre er det et problem at skillet mellom statspolitiker, fylkespolitiker og kommunepolitiker synes uklart for folk flest. Denne uklarheten øker gjennom hyppige valg der statspolitikerne hele tiden står i front overfor velgerne og gir oss følelse av at vi har stortingsvalg annethvert år. Lokalpolitikerne kommer helt i bakgrunnen, og de fleste velgere vet knapt hvem de stemmer inn i styre og stell.
DA ønsker å endre disse strukturene slik at vi får en mer oversiktlig styring og forvaltning. Dette har følgende formål:
Tydeligere skille mellom statsstyre/-forvaltning og kommunestyre /-forvaltning.
Flatere strukturer, kortere vei mellom stat og kommune, slankere byråkrati, tydeligere fordeling av ansvar og myndighet.
Større nærhet mellom velgere og politikere øker interessen for politikken og styrker demokratiet.
I forbindelse med sammenslåing av kommunene ( se avsnitt: Desentralisering av demokratiet) ønsker DA og endre valgloven på visse områder:
Stortingsvalg avholdes hver 6. år. Stortingets hovedoppgave er å legge de lange føringer for hvordan vår framtid skal se ut gjennom lover og regler.
En stortingsperiode på 6 år gir tid til å gjennomføre endringer på en skikkelig måte og se konsekvensene. Da kan en virksomhetsplan få 6-12 års horisonter.
Dette gir mer trygghet, større forutsigbarhet og stødigere utvikling av landet vårt.
På samme måten som stortinget skal lage overbygningen for vårt demokrati, så skal kommunene drifte det. Kommunevalg bør derfor avholdes hvert 3. år og annenhver gang parallelt med stortingsvalg.
Kommunepolitikerne er valgt for å forvalte de midler de har til rådighet innenfor det regelverk som stortinget gir, og skal evalueres for sin innsats og evne til å nå målsettinger hvert 3.år.
Stortingspolitikere skal ikke på noen måte være direkte deltakende i kommunevalg. Det er viktig at kommunepolitikerne blir godt synlige og tydelige for folket som skal velge dem. Det er kommunepolitikerne som skal representere sine respektive partier og deres program innenfor hver kommune.
Ved kommunevalg skal personvalg være mulig.
Gjennom sammenslåing av kommunene, nedlegging av fylkeskommunen og en forenkling av flere av våre forvaltningsfunksjoner, vil vårt byråkrati og vår forvaltning slankes betydelig og bli mer oversiktlig både for driftere og brukere.
Kommunesammenslåing, liste
Kommunesammenslåing.
Kriterier:
1. Minimumsbefolkning: 10.000
2. Levedyktig kommunesenter.
3. Geografisk hensiktsmessighet
4. Fylkeskommunene legges ned.
Eksisterende Innb. Ny Innb. Ant.
1 Oslo 550 000 Oslo 550 000 1
Østfold
2 Aremark 1 500
3 Halden 26 000 Halden 27 500 2
4 Rakkestad 7 200
5 Sarpsborg 47 000 Sarpsborg 54 200 3
6 Hvaler 24 000
7 Fredrikstad 43 000 Fredrikstad 67 000 4
8 Rømskog 650
9 Trøgstad 4 800
10 Eidsberg 9 300
11 Spydeberg 4 300
12 Skiptvedt 3 100
13 Marker 3 500
14 Askim 13 000 Askim 38 650 5
15 Råde 6 000
16 Rygge 12 100
17 Våler 4 100
18 Hobøl 4 000
19 Moss 25 000 Moss 51 200 6
Akershus
20 Nesodden 13 500
21 Oppegård 21 000
22 Ås 12 000
23 Frogn 10 500
24 Vestby 11 300
25 Enebakk 8 500
26 Ski 23 000 Ski 99 800 7
27 Bærum 100 000 Bærum 100 000 8
28 Hurum 8 000
29 Røyken 15 000
30 Asker 50 000 Asker 73 000 9
31 Aurskog-Høland 12 500
32 Sørum 12 000
33 Fet 9 000
34 Rælingen 14 000
35 Nittedal 16 300
36 Lørenskog 27 000 Lillestrøm 90 800 10
37 Skedsmo 35 000
38 Nes 16 000
39 Eidsvold 17 000
40 Nannestad 8 000
41 Hurdal 2 500
42 Gjerdrum 3 700
43 Ullensaker 18 500 Jessheim 100 700 11
Hedmark
44 Eidsskog 6 500
45 Grue 5 700
46 Nord-Odal 5 300
47 Sør-Odal 7 300
48 Kongsvinger 18 000 Kongsvinger 42 800 12
49 Ringsaker 32 000
50 Løten 7 000
51 Stange 18 000
52 Hamar 26 000 Hamar 83 000 13
53 Stor-Elvdal 3 200
54 Rendalen 2 500
55 Engerdal 1 700
56 Trysil 7 500
57 Åmot 4 500
58 Åsnes 8 500
59 Våler 4 300
60 Elverum 18 000 Elverum 50 200 14
Oppland
61 Ringebu 5 200
62 Øyer 4 600
63 Gausdal 6 300
64 Lillehammer 24 000 Lillehammer 40 100 15
65 Gran 12 600
66 Østre Toten 14 200
67 Vestre Toten 13 300
68 Søndre Land 6 300
69 Nordre Land 7 000
70 Gjøvik 27 000 Gjøvik 80 400 16
71 Dovre 3 000
72 Lesja 2 400
73 Sjåk 2 500
74 Lom 2 600
75 Vågå 4 000
76 Nord-Fron 6 200
77 Sør-Fron 3 500
78 Sel 6 400 Otta 30 600 17
79 Vestre Slidre 2 600
80 Østre Slidre 3 100
81 Vang 1 700
82 Sør-Aurdal 3 500
83 Etnedal 1 500
84 Nord-Aurdal 6 500 Fagernes 18 900 18
Buskerud
85 Nedre Eiker 19 000
86 Lier 19 000
87 Drammen 53 000 Drammen 91 000 19
88 Øvre Eiker 15 000
89 Flesberg 2 600
90 Rollag 1 500
91 Nore og Uvdal 2 900
92 Kongsberg 22 000 Kongsberg 44 000 20
93 Sigdal 3 700
94 Krødsherad 2 300
95 Modum 13 000 Vikersund 19 000 21
96 Hole 5 000
97 Jevnaker 5 800
98 Lunner 8 000
99 Ringerike 28 000 Hønefoss 46 800 22
100 Hemsedal 1 600
101 Ål 4 800
102 Hol 4 700
103 Flå 1 200
104 Nes 3 500
105 Gol 4 300 Gol 20 100 23
Vestfold
106 Hof 2 700
107 Svelvik 6 000
108 Sande 7 000
109 Holmestrand 12 700
110 Våle 3 900
111 Borre 23 000 Horten 55 300 24
112 Stokke 9 000
113 Nøtterøy 18 200
114 Tjøme 4 000
115 Tønsberg 32 000 Tønsberg 63 200 25
116 Andebu 4 500
117 Sandefjord 37 000 Sandefjord 41 500 26
118 Lardal 2 400
119 Larvik 39 000 Larvik 41 400 27
Telemark
120 Bamble 14 000
121 Siljan 2 200
122 Skien 43 000
123 Porsgrund 32 000 Grenland 91 200 28
124 Tokke 2 600
125 Vinje 4 000
126 Tinn 6 900
127 Hjartdal 1 700
128 Seljord 3 100
129 Kviteseid 2 900
130 Bø 4 800
131 Sauherad 4 400
132 Notodden 13 000 Notodden 43 400 29
133 Nissedal 1 500
134 Fyresdal 1 400
135 Drangedal 4 400
136 Nome 6 800
137 Gjerstad 2 600
138 Risør 7 000
139 Kragerø 11 000 Kragerø 34 700 30
Aust-Agder
140 Åmli 2 000
141 Vegårdshei 1 900
142 Tvedestrand 5 900
143 Froland 4 200
144 Grimstad 16 000
145 Arendal 39 000 Arendal 69 000 31
146 Marnardal 2 200
147 Åseral 800
148 Audnedal 1 600
149 Bygland 1 400
150 Valle 1 400
151 Bykle 700
152 Iveland 1 100
153 Evje og Hornnes 3 300 Evje 12 500 32
Vestagder
154 Lillesand 8 300
155 Birkenes 4 000
156 Vennesla 12 000
157 Søgne 7 700
158 Kristiansand 67 000 Kristiansand 99 000 33
159 Lindesnes 4 300
160 Songdalen 5 200
161 Mandal 13 000 Mandal 22 500 34
162 Lyngdal 6 800
163 Farsund 9 300 Farsund 16 100 35
164 Hægebosta 1 600
165 Kvinesdal 5 700
166 Sirdal 1 700
167 Flekkefjord 8 800 Flekkefjord 17 800 36
Rogaland
168 Bjerkreim 2 400
169 Hå 13 100
170 Sokndal 3 500
171 Lund 3 100
172 Eigersund 13 000 Eigersund 35 100 37
173 Klepp 12 000
174 Time 12 200
175 Gjesdal 7 700
176 Sola 16 400
177 Sandnes 46 000 Sandnes 94 300 38
178 Rennesøy 2 600
179 Kvitsøy 400
180 Randaberg 7 800
181 Stavanger 100 000 Stavanger 110 800 39
182 Forsand 1 000
183 Finnøy 2 800
184 Hjelmeland 2 800
185 Strand 10 000 Tau 16 600 40
186 Vindafjord 4 900
187 Suldal 4 100
188 Sauda 5 300 Sauda 14 300 41
189 Utsira 230
190 Bokn 700
191 Tysvær 8 100
192 Karmøy 35 200 Koppervik 44 230 42
193 Ølen 3 200
194 Sveio 4 600
195 Haugesund 29 000 Haugesund 36 800 43
Hordaland
196 Jondal 1 200
197 Etne 4 000
198 Ullensvang 4 000
199 Odda 8 300 Odda 17 500 44
200 Austevold 4 200
201 Fitjar 3 100
202 Tysnes 2 900
203 Bømlo 9 800
204 Stord 15 000 Leirvik 35 000 45
205 Fusa 3 700
206 Kvinnherad 13 000 Kvinnherad 16 700 46
207 Osterøy 7 100
208 Samnanger 2 400
209 Os 1 300
210 Bergen 220 000 Bergen 230 800 47
211 Eidfjord 1 100
212 Ulvik 1 200
213 Granvin 1 000
214 Kvam 8 600
215 Vaksdal 4 400
216 Vik 3 100
217 Aurland 1 900
218 Voss 14 000 Voss 35 300 48
219 Øygarden 3 200
220 Sund 4 900
221 Askøy 18 500
222 Fjell 15 200 Knarrevik 41 800 49
223 Gulen 2 500
224 Meland 4 700
225 Modalen 300
226 Austrheim 2 700
227 Fedje 700
228 Masfjorden 1 800
229 Radøy 4 500
230 Lindås 12 000 Kolltveit 29 200 50
Sogn og Fjordane
231 Sollund 1 100
232 Hyllestad 1 700
233 Askvold 3 500
234 Fjaler 2 900
235 Gaular 2 900
236 Balestrand 1 800
237 Høyanger 4 900
238 Førde 9 000 Førde 27 800 51
239 Lerdal 2 200
240 Årdal 6 200
241 Luster 5 100
242 Leikanger 2 200
243 Sogndal 6 000 Sogndal 21 700 52
244 Naustdal 2 700
245 Bremanger 4 400
246 Flora 10 300 Florø 17 400 53
247 Jølster 3 000
248 Stryn 6 700
249 Gloppen 6 000 Sandane 15 700 54
250 Vanylven 3 900
251 Vågsøy 6 400
252 Selje 3 200
253 Hornindal 1 200
254 Eid 5 700 Nordfjordeid 20 400 55
Møre og Romsdal
255 Vestnes 6 400
256 Skodje 3 300
257 Sula 6 700
258 Giske 6 200
259 Haram 8 600
260 Ørskog 2 000
261 Ålesund 36 100 Ålesund 69 300 56
262 Sande 3 300
263 Herøy 8 100
264 Hareid 4 500
265 Ulstein 5 900 Ulsteinvik 21 800 57
266 Volda 8 000
267 Ørsta 10 200 Ørsta 18 200 58
268 Stordal 1 000
269 Sykkylven 6 900
270 Stranda 4 600 Stranda 12 500 59
271 Sandøy 1 500
272 Eide 3 100
273 Gjemnes 2 900
274 Aukra 2 900
275 Fræna 9 000
276 Midsund 2 000
277 Molde 22 400 Molde 43 800 60
278 Halsa 2 100
279 Tustna 1 100
280 Smøla 2 600
281 Aure 2 700
282 Averøy 5 600
283 Frei 5 000
284 Kristiansund 17 100 Kristiansund 36 200 61
285 Norddal 2 000
286 Rauma 8 000 Åndalsnes 10 000 62
287 Nesset 3 300
288 Tingvoll 3 400
289 Surnadal 6 400
290 Sunndal 7 700 Sundalsøra 20 800 63
Sør-Trøndelag
291 Tolga 1 800
292 Tynset 5 400
293 Alvdal 2 400
294 Os 2 000
295 Holtålen 2 400
296 Røros 5 400 Røros 19 400 64
297 Foldal 2 000
298 Rennebu 2 900
299 Oppdal 6 200 Oppdal 11 100 65
300 Klæbu 4 300
301 Malvik 9 900
302 Selbu 4 100
303 Tydal 1 000
304 Midtre Gauldal 6 000
305 Melhus 12 700
306 Trondheim 150 000 Trondheim 188 000 66
307 Hemne 4 200
308 Agdenes 1 900
309 Snillfjord 1 200
310 Hitra 4 300
311 Frøya 4 200
312 Skaun 5 600
313 Meldal 4 300
314 Rindal 2 200
315 Orkdal 10 200 Orkanger 38 100 67
Nord-Trøndelag
316 Meråker 2 700
317 Frosta 2 400
318 Stjørdal 17 400 Stjørdal 22 500 68
319 Leksvik 3 500
320 Mosvik 900
321 Inderøy 5 800
322 Verran 3 000
323 Verdal 13 600
324 Levanger 17 000 Levanger 43 800 69
325 Åfjord 3 600
326 Roan 1 200
327 Osen 1 300
328 Ørland 4 900
329 Bjugn 5 000
330 Rissa 6 400
331 Snåsa 2 500
332 Steinkjer 21 000 Steinkjer 45 900 70
333 Lierne 1 600
334 Røyrvik 700
335 Namsskogan 1 100
336 Grong 2 500
337 Høylandet 1 400
338 Overhalla 3 800
339 Fosnes 800
340 Flatanger 1 400
341 Vikna 3 800
342 Nærøy 5 500
343 Leka 800
344 Namdalseid 2 000
345 Namsos 12 000 Namsos 37 400 71
Nordland
346 Vevelstad 600
347 Vega 1 500
348 Bindal 2 000
349 Sømna 2 100
350 Brønnøy 6 900 Brønnøysund 13 100 72
351 Dønna 1 700
352 Træna 500
353 Lurøy 2 200
354 Nesna 1 700
355 Leirfjord 3 500
356 Herøy 2 000
357 Alstadhaug 7 500 Sandnessjøen 19 100 73
358 Hattfjelldal 1 700
359 Grane 1 600
360 Vefsn 13 400 Mosjøen 16 700 74
361 Hemnes 4 800
362 Rødøy 1 700
363 Rana 24 800 Mo 31 300 75
364 Beiarn 1 400
365 Skjerstad 1 200
366 Saltdal 5 100
367 Sørfold 2 700
368 Fauske 9 900 Fauske 20 300 76
369 Røst 600
370 Værøy 800
371 Meløy 7 000
372 Gildeskål 2 500
373 Bodø 38 000 Bodø 48 900 77
374 Moskenes 1 400
375 Vågan 9 300
376 Flakstad 1 600
377 Vestvågøy 10 500 Leknes 22 800 78
378 Steigen 3 200
379 Hamarøy 2 200
380 Tysfjord 2 500
381 Ballangen 3 000
382 Narvik 19 000 Narvik 29 900 79
383 Andøy 6 400
384 Hadsel 8 600
385 Bø 3 600
386 Øksnes 4 800
387 Sortland 8 400 Sortland 31 800 80
Troms
388 Skånland 3 300
389 Bjarkøy 600
390 Ibestad 2 100
391 Kvæfjord 3 400
392 Løddingen 2 700
393 Tjeldsund 1 600
394 Evenes 1 600
395 Harstad 22 000 Harstad 37 300 81
396 Tranøy 1 900
397 Torsken 1 200
398 Berg 1 200
399 Dyrøy 1 500
400 Sørreisa 3 300
401 Målselv 7 300
402 Bardu 3 800
403 Gratangen 1 400
404 Lavangen 1 100
405 Salangen 2 600
406 Lenvik 10 800 Finnsnes 36 100 82
407 Karlsøy 2 600
408 Skjervøy 3 000
409 Balsfjord 6 200
410 Lyngen 3 500
411 Storfjord 1 800
412 Kåfjord 2 700
413 Tromsø 52 500 Tromsø 72 300 83
Finnmark
414 Hasvik 1 400
415 Loppa 1 600
416 Nordreisa 4 700
417 Kvænangen 1 600
418 Alta 15 500 Alta 24 800 84
419 Kvalsund 1 300
420 Hammerfest 10 000 Hammerfest 11 300 85
421 Måsøy 1 800
422 Poranger 4 500
423 Nordkapp 3 900 Honningsvåg 10 200 86
424 Lebesby 1 600
425 Gamvik 1 300
426 Tana 3 200
427 Kautukeino 3 000
428 Karasjok 2 700 Karasjok 11 800 87
429 Båtsfjord 2 300
430 Berlevåg 1 300
431 Vardø 3 000
432 Vadsø 6 000 Vadsø 12 600 88
433 Nesseby 1 000
434 Sørvaranger 9 500 Kirkenes 10 500 89
Kriterier:
1. Minimumsbefolkning: 10.000
2. Levedyktig kommunesenter.
3. Geografisk hensiktsmessighet
4. Fylkeskommunene legges ned.
Eksisterende Innb. Ny Innb. Ant.
1 Oslo 550 000 Oslo 550 000 1
Østfold
2 Aremark 1 500
3 Halden 26 000 Halden 27 500 2
4 Rakkestad 7 200
5 Sarpsborg 47 000 Sarpsborg 54 200 3
6 Hvaler 24 000
7 Fredrikstad 43 000 Fredrikstad 67 000 4
8 Rømskog 650
9 Trøgstad 4 800
10 Eidsberg 9 300
11 Spydeberg 4 300
12 Skiptvedt 3 100
13 Marker 3 500
14 Askim 13 000 Askim 38 650 5
15 Råde 6 000
16 Rygge 12 100
17 Våler 4 100
18 Hobøl 4 000
19 Moss 25 000 Moss 51 200 6
Akershus
20 Nesodden 13 500
21 Oppegård 21 000
22 Ås 12 000
23 Frogn 10 500
24 Vestby 11 300
25 Enebakk 8 500
26 Ski 23 000 Ski 99 800 7
27 Bærum 100 000 Bærum 100 000 8
28 Hurum 8 000
29 Røyken 15 000
30 Asker 50 000 Asker 73 000 9
31 Aurskog-Høland 12 500
32 Sørum 12 000
33 Fet 9 000
34 Rælingen 14 000
35 Nittedal 16 300
36 Lørenskog 27 000 Lillestrøm 90 800 10
37 Skedsmo 35 000
38 Nes 16 000
39 Eidsvold 17 000
40 Nannestad 8 000
41 Hurdal 2 500
42 Gjerdrum 3 700
43 Ullensaker 18 500 Jessheim 100 700 11
Hedmark
44 Eidsskog 6 500
45 Grue 5 700
46 Nord-Odal 5 300
47 Sør-Odal 7 300
48 Kongsvinger 18 000 Kongsvinger 42 800 12
49 Ringsaker 32 000
50 Løten 7 000
51 Stange 18 000
52 Hamar 26 000 Hamar 83 000 13
53 Stor-Elvdal 3 200
54 Rendalen 2 500
55 Engerdal 1 700
56 Trysil 7 500
57 Åmot 4 500
58 Åsnes 8 500
59 Våler 4 300
60 Elverum 18 000 Elverum 50 200 14
Oppland
61 Ringebu 5 200
62 Øyer 4 600
63 Gausdal 6 300
64 Lillehammer 24 000 Lillehammer 40 100 15
65 Gran 12 600
66 Østre Toten 14 200
67 Vestre Toten 13 300
68 Søndre Land 6 300
69 Nordre Land 7 000
70 Gjøvik 27 000 Gjøvik 80 400 16
71 Dovre 3 000
72 Lesja 2 400
73 Sjåk 2 500
74 Lom 2 600
75 Vågå 4 000
76 Nord-Fron 6 200
77 Sør-Fron 3 500
78 Sel 6 400 Otta 30 600 17
79 Vestre Slidre 2 600
80 Østre Slidre 3 100
81 Vang 1 700
82 Sør-Aurdal 3 500
83 Etnedal 1 500
84 Nord-Aurdal 6 500 Fagernes 18 900 18
Buskerud
85 Nedre Eiker 19 000
86 Lier 19 000
87 Drammen 53 000 Drammen 91 000 19
88 Øvre Eiker 15 000
89 Flesberg 2 600
90 Rollag 1 500
91 Nore og Uvdal 2 900
92 Kongsberg 22 000 Kongsberg 44 000 20
93 Sigdal 3 700
94 Krødsherad 2 300
95 Modum 13 000 Vikersund 19 000 21
96 Hole 5 000
97 Jevnaker 5 800
98 Lunner 8 000
99 Ringerike 28 000 Hønefoss 46 800 22
100 Hemsedal 1 600
101 Ål 4 800
102 Hol 4 700
103 Flå 1 200
104 Nes 3 500
105 Gol 4 300 Gol 20 100 23
Vestfold
106 Hof 2 700
107 Svelvik 6 000
108 Sande 7 000
109 Holmestrand 12 700
110 Våle 3 900
111 Borre 23 000 Horten 55 300 24
112 Stokke 9 000
113 Nøtterøy 18 200
114 Tjøme 4 000
115 Tønsberg 32 000 Tønsberg 63 200 25
116 Andebu 4 500
117 Sandefjord 37 000 Sandefjord 41 500 26
118 Lardal 2 400
119 Larvik 39 000 Larvik 41 400 27
Telemark
120 Bamble 14 000
121 Siljan 2 200
122 Skien 43 000
123 Porsgrund 32 000 Grenland 91 200 28
124 Tokke 2 600
125 Vinje 4 000
126 Tinn 6 900
127 Hjartdal 1 700
128 Seljord 3 100
129 Kviteseid 2 900
130 Bø 4 800
131 Sauherad 4 400
132 Notodden 13 000 Notodden 43 400 29
133 Nissedal 1 500
134 Fyresdal 1 400
135 Drangedal 4 400
136 Nome 6 800
137 Gjerstad 2 600
138 Risør 7 000
139 Kragerø 11 000 Kragerø 34 700 30
Aust-Agder
140 Åmli 2 000
141 Vegårdshei 1 900
142 Tvedestrand 5 900
143 Froland 4 200
144 Grimstad 16 000
145 Arendal 39 000 Arendal 69 000 31
146 Marnardal 2 200
147 Åseral 800
148 Audnedal 1 600
149 Bygland 1 400
150 Valle 1 400
151 Bykle 700
152 Iveland 1 100
153 Evje og Hornnes 3 300 Evje 12 500 32
Vestagder
154 Lillesand 8 300
155 Birkenes 4 000
156 Vennesla 12 000
157 Søgne 7 700
158 Kristiansand 67 000 Kristiansand 99 000 33
159 Lindesnes 4 300
160 Songdalen 5 200
161 Mandal 13 000 Mandal 22 500 34
162 Lyngdal 6 800
163 Farsund 9 300 Farsund 16 100 35
164 Hægebosta 1 600
165 Kvinesdal 5 700
166 Sirdal 1 700
167 Flekkefjord 8 800 Flekkefjord 17 800 36
Rogaland
168 Bjerkreim 2 400
169 Hå 13 100
170 Sokndal 3 500
171 Lund 3 100
172 Eigersund 13 000 Eigersund 35 100 37
173 Klepp 12 000
174 Time 12 200
175 Gjesdal 7 700
176 Sola 16 400
177 Sandnes 46 000 Sandnes 94 300 38
178 Rennesøy 2 600
179 Kvitsøy 400
180 Randaberg 7 800
181 Stavanger 100 000 Stavanger 110 800 39
182 Forsand 1 000
183 Finnøy 2 800
184 Hjelmeland 2 800
185 Strand 10 000 Tau 16 600 40
186 Vindafjord 4 900
187 Suldal 4 100
188 Sauda 5 300 Sauda 14 300 41
189 Utsira 230
190 Bokn 700
191 Tysvær 8 100
192 Karmøy 35 200 Koppervik 44 230 42
193 Ølen 3 200
194 Sveio 4 600
195 Haugesund 29 000 Haugesund 36 800 43
Hordaland
196 Jondal 1 200
197 Etne 4 000
198 Ullensvang 4 000
199 Odda 8 300 Odda 17 500 44
200 Austevold 4 200
201 Fitjar 3 100
202 Tysnes 2 900
203 Bømlo 9 800
204 Stord 15 000 Leirvik 35 000 45
205 Fusa 3 700
206 Kvinnherad 13 000 Kvinnherad 16 700 46
207 Osterøy 7 100
208 Samnanger 2 400
209 Os 1 300
210 Bergen 220 000 Bergen 230 800 47
211 Eidfjord 1 100
212 Ulvik 1 200
213 Granvin 1 000
214 Kvam 8 600
215 Vaksdal 4 400
216 Vik 3 100
217 Aurland 1 900
218 Voss 14 000 Voss 35 300 48
219 Øygarden 3 200
220 Sund 4 900
221 Askøy 18 500
222 Fjell 15 200 Knarrevik 41 800 49
223 Gulen 2 500
224 Meland 4 700
225 Modalen 300
226 Austrheim 2 700
227 Fedje 700
228 Masfjorden 1 800
229 Radøy 4 500
230 Lindås 12 000 Kolltveit 29 200 50
Sogn og Fjordane
231 Sollund 1 100
232 Hyllestad 1 700
233 Askvold 3 500
234 Fjaler 2 900
235 Gaular 2 900
236 Balestrand 1 800
237 Høyanger 4 900
238 Førde 9 000 Førde 27 800 51
239 Lerdal 2 200
240 Årdal 6 200
241 Luster 5 100
242 Leikanger 2 200
243 Sogndal 6 000 Sogndal 21 700 52
244 Naustdal 2 700
245 Bremanger 4 400
246 Flora 10 300 Florø 17 400 53
247 Jølster 3 000
248 Stryn 6 700
249 Gloppen 6 000 Sandane 15 700 54
250 Vanylven 3 900
251 Vågsøy 6 400
252 Selje 3 200
253 Hornindal 1 200
254 Eid 5 700 Nordfjordeid 20 400 55
Møre og Romsdal
255 Vestnes 6 400
256 Skodje 3 300
257 Sula 6 700
258 Giske 6 200
259 Haram 8 600
260 Ørskog 2 000
261 Ålesund 36 100 Ålesund 69 300 56
262 Sande 3 300
263 Herøy 8 100
264 Hareid 4 500
265 Ulstein 5 900 Ulsteinvik 21 800 57
266 Volda 8 000
267 Ørsta 10 200 Ørsta 18 200 58
268 Stordal 1 000
269 Sykkylven 6 900
270 Stranda 4 600 Stranda 12 500 59
271 Sandøy 1 500
272 Eide 3 100
273 Gjemnes 2 900
274 Aukra 2 900
275 Fræna 9 000
276 Midsund 2 000
277 Molde 22 400 Molde 43 800 60
278 Halsa 2 100
279 Tustna 1 100
280 Smøla 2 600
281 Aure 2 700
282 Averøy 5 600
283 Frei 5 000
284 Kristiansund 17 100 Kristiansund 36 200 61
285 Norddal 2 000
286 Rauma 8 000 Åndalsnes 10 000 62
287 Nesset 3 300
288 Tingvoll 3 400
289 Surnadal 6 400
290 Sunndal 7 700 Sundalsøra 20 800 63
Sør-Trøndelag
291 Tolga 1 800
292 Tynset 5 400
293 Alvdal 2 400
294 Os 2 000
295 Holtålen 2 400
296 Røros 5 400 Røros 19 400 64
297 Foldal 2 000
298 Rennebu 2 900
299 Oppdal 6 200 Oppdal 11 100 65
300 Klæbu 4 300
301 Malvik 9 900
302 Selbu 4 100
303 Tydal 1 000
304 Midtre Gauldal 6 000
305 Melhus 12 700
306 Trondheim 150 000 Trondheim 188 000 66
307 Hemne 4 200
308 Agdenes 1 900
309 Snillfjord 1 200
310 Hitra 4 300
311 Frøya 4 200
312 Skaun 5 600
313 Meldal 4 300
314 Rindal 2 200
315 Orkdal 10 200 Orkanger 38 100 67
Nord-Trøndelag
316 Meråker 2 700
317 Frosta 2 400
318 Stjørdal 17 400 Stjørdal 22 500 68
319 Leksvik 3 500
320 Mosvik 900
321 Inderøy 5 800
322 Verran 3 000
323 Verdal 13 600
324 Levanger 17 000 Levanger 43 800 69
325 Åfjord 3 600
326 Roan 1 200
327 Osen 1 300
328 Ørland 4 900
329 Bjugn 5 000
330 Rissa 6 400
331 Snåsa 2 500
332 Steinkjer 21 000 Steinkjer 45 900 70
333 Lierne 1 600
334 Røyrvik 700
335 Namsskogan 1 100
336 Grong 2 500
337 Høylandet 1 400
338 Overhalla 3 800
339 Fosnes 800
340 Flatanger 1 400
341 Vikna 3 800
342 Nærøy 5 500
343 Leka 800
344 Namdalseid 2 000
345 Namsos 12 000 Namsos 37 400 71
Nordland
346 Vevelstad 600
347 Vega 1 500
348 Bindal 2 000
349 Sømna 2 100
350 Brønnøy 6 900 Brønnøysund 13 100 72
351 Dønna 1 700
352 Træna 500
353 Lurøy 2 200
354 Nesna 1 700
355 Leirfjord 3 500
356 Herøy 2 000
357 Alstadhaug 7 500 Sandnessjøen 19 100 73
358 Hattfjelldal 1 700
359 Grane 1 600
360 Vefsn 13 400 Mosjøen 16 700 74
361 Hemnes 4 800
362 Rødøy 1 700
363 Rana 24 800 Mo 31 300 75
364 Beiarn 1 400
365 Skjerstad 1 200
366 Saltdal 5 100
367 Sørfold 2 700
368 Fauske 9 900 Fauske 20 300 76
369 Røst 600
370 Værøy 800
371 Meløy 7 000
372 Gildeskål 2 500
373 Bodø 38 000 Bodø 48 900 77
374 Moskenes 1 400
375 Vågan 9 300
376 Flakstad 1 600
377 Vestvågøy 10 500 Leknes 22 800 78
378 Steigen 3 200
379 Hamarøy 2 200
380 Tysfjord 2 500
381 Ballangen 3 000
382 Narvik 19 000 Narvik 29 900 79
383 Andøy 6 400
384 Hadsel 8 600
385 Bø 3 600
386 Øksnes 4 800
387 Sortland 8 400 Sortland 31 800 80
Troms
388 Skånland 3 300
389 Bjarkøy 600
390 Ibestad 2 100
391 Kvæfjord 3 400
392 Løddingen 2 700
393 Tjeldsund 1 600
394 Evenes 1 600
395 Harstad 22 000 Harstad 37 300 81
396 Tranøy 1 900
397 Torsken 1 200
398 Berg 1 200
399 Dyrøy 1 500
400 Sørreisa 3 300
401 Målselv 7 300
402 Bardu 3 800
403 Gratangen 1 400
404 Lavangen 1 100
405 Salangen 2 600
406 Lenvik 10 800 Finnsnes 36 100 82
407 Karlsøy 2 600
408 Skjervøy 3 000
409 Balsfjord 6 200
410 Lyngen 3 500
411 Storfjord 1 800
412 Kåfjord 2 700
413 Tromsø 52 500 Tromsø 72 300 83
Finnmark
414 Hasvik 1 400
415 Loppa 1 600
416 Nordreisa 4 700
417 Kvænangen 1 600
418 Alta 15 500 Alta 24 800 84
419 Kvalsund 1 300
420 Hammerfest 10 000 Hammerfest 11 300 85
421 Måsøy 1 800
422 Poranger 4 500
423 Nordkapp 3 900 Honningsvåg 10 200 86
424 Lebesby 1 600
425 Gamvik 1 300
426 Tana 3 200
427 Kautukeino 3 000
428 Karasjok 2 700 Karasjok 11 800 87
429 Båtsfjord 2 300
430 Berlevåg 1 300
431 Vardø 3 000
432 Vadsø 6 000 Vadsø 12 600 88
433 Nesseby 1 000
434 Sørvaranger 9 500 Kirkenes 10 500 89
Desentralisering av demokratiet
Desentralisering av demokratiet - styrking av distriktene.
Siden krigen har det skjedd en klar forskyvning av bosetningsmønsteret i Norge.
De såkalte grisgrendte strøk nedfolkes og avfolkes, mens de store byene har vært i jevn vekst.
Dette har skjedd og skjer på tross av at skiftende regjeringer opp gjennom årene har besørget betydelige overføringer av midler til eksisterende kommuner for å bevare disse.
DA tror ikke på en distriktspolitikk som strør midler i et tynt lag utover landet i form av overføringer til kommuner som ikke har livets rett og allikevel avfolkes. Norge er tjent med at hele landet er befolket, men ikke nødvendigvis hver knaus og hver vik.
God og fremtidsrettet distriktspolitikk må dreie seg om å etablere kommunestrukturer og kommunesentra som er store nok til å kunne betjene sine beboere med næringsliv, kulturliv, utdanningsmuligheter og helsetjenester med tilstrekkelig kvalitet og mangfold til at folk blir.
For å nå slike mål, er det nødvendig å foreta en radikal sammenslåing av norske kommuner.
DA vil slå sammen kommuner etter følgende kriterier:
· Antall innbyggere i en kommune skal være minimum 10.000, men bør helst overstige 30.000 for å kunne gi et godt driftsgrunnlag.
· Kommunen skal ha et kommunesenter som har eller vil kunne få by-struktur for rasjonell drifting av kommunens tilbud og for å kunne trekke befolkning til distriktssentrene framfor til storbyene.
· Det skal være en geografisk og infrastrukturell hensiktsmessighet i sammenslåing av de tidligere kommunene til nye kommuner.
DA har utarbeidet en skisse for sammenslåinger som vil redusere dagens 430 kommuner til 89 nye, store selvbærende levedyktige kommuner (se eget dokument).
Disse kommunene vil gjennom en omlegging i skattesystemet (se avsnittet Statsmakt – kommunemakt) få et økt ansvar for å forvalte driftsmidler til kommunens beste. De vil få større frihet og demokratisk rett til forvaltning av egne midler, men må også i større grad ta konsekvensen av egne disposisjoner.
En av konsekvensene på lang sikt skal være at folk som ønsker å bo mer sentralt, vil velge å flytte til nærmeste kommunesentrum fremfor til Oslo, Bergen og Trondheim.
På den måten sikrer vi at hele vårt land er befolket og samtidig at befolkningen kan nyte godt av alle de goder som det er naturlig at er likelig fordelt i landet vårt.
I forbindelse med kommunesammenslåingen vil fylkeskommunene bli fjernet som forvaltningsnivå. Dette vil gi følgende effekter:
Nedbygging og effektivisering av det norske byråkratiet.
Tydeligere skille mellom overordnet planleggingsforvaltning (staten) og underordnet /sideordnet og mer selvstendig driftsforvaltning (kommunene)
Økt fokus på og interesse for lokaldemokratiet.
Kortere og enklere linjer mellom forvaltningsnivåer.
Bedre og mer ensartet utdannelses-, helse- og omsorgsvesen.
Kommuner med bedre ressurser til å betjene sin befolkning.
Siden krigen har det skjedd en klar forskyvning av bosetningsmønsteret i Norge.
De såkalte grisgrendte strøk nedfolkes og avfolkes, mens de store byene har vært i jevn vekst.
Dette har skjedd og skjer på tross av at skiftende regjeringer opp gjennom årene har besørget betydelige overføringer av midler til eksisterende kommuner for å bevare disse.
DA tror ikke på en distriktspolitikk som strør midler i et tynt lag utover landet i form av overføringer til kommuner som ikke har livets rett og allikevel avfolkes. Norge er tjent med at hele landet er befolket, men ikke nødvendigvis hver knaus og hver vik.
God og fremtidsrettet distriktspolitikk må dreie seg om å etablere kommunestrukturer og kommunesentra som er store nok til å kunne betjene sine beboere med næringsliv, kulturliv, utdanningsmuligheter og helsetjenester med tilstrekkelig kvalitet og mangfold til at folk blir.
For å nå slike mål, er det nødvendig å foreta en radikal sammenslåing av norske kommuner.
DA vil slå sammen kommuner etter følgende kriterier:
· Antall innbyggere i en kommune skal være minimum 10.000, men bør helst overstige 30.000 for å kunne gi et godt driftsgrunnlag.
· Kommunen skal ha et kommunesenter som har eller vil kunne få by-struktur for rasjonell drifting av kommunens tilbud og for å kunne trekke befolkning til distriktssentrene framfor til storbyene.
· Det skal være en geografisk og infrastrukturell hensiktsmessighet i sammenslåing av de tidligere kommunene til nye kommuner.
DA har utarbeidet en skisse for sammenslåinger som vil redusere dagens 430 kommuner til 89 nye, store selvbærende levedyktige kommuner (se eget dokument).
Disse kommunene vil gjennom en omlegging i skattesystemet (se avsnittet Statsmakt – kommunemakt) få et økt ansvar for å forvalte driftsmidler til kommunens beste. De vil få større frihet og demokratisk rett til forvaltning av egne midler, men må også i større grad ta konsekvensen av egne disposisjoner.
En av konsekvensene på lang sikt skal være at folk som ønsker å bo mer sentralt, vil velge å flytte til nærmeste kommunesentrum fremfor til Oslo, Bergen og Trondheim.
På den måten sikrer vi at hele vårt land er befolket og samtidig at befolkningen kan nyte godt av alle de goder som det er naturlig at er likelig fordelt i landet vårt.
I forbindelse med kommunesammenslåingen vil fylkeskommunene bli fjernet som forvaltningsnivå. Dette vil gi følgende effekter:
Nedbygging og effektivisering av det norske byråkratiet.
Tydeligere skille mellom overordnet planleggingsforvaltning (staten) og underordnet /sideordnet og mer selvstendig driftsforvaltning (kommunene)
Økt fokus på og interesse for lokaldemokratiet.
Kortere og enklere linjer mellom forvaltningsnivåer.
Bedre og mer ensartet utdannelses-, helse- og omsorgsvesen.
Kommuner med bedre ressurser til å betjene sin befolkning.
Demokratisk Allianse - DA
Demokratisk Allianse - DA.
Foran stortingsvalget 2009 kan mulige interessante spørsmålsstillinger være:
Hvor mange velgere i Norge har hørt seg lei på tradisjonelle norske partiers politikk og retorikk?
Hvor mange er lei av partier og politikere som annet hvert år falbyr hverandre med politiske løfter de føler marginalt ansvar for å holde?
Hvor mange har gått trøtt av den evinnelige og til tider kunstige høyre-venstre-sentrums-debatten i norsk politikk?
Er det noen som har vært inne på tanken at det virkelig burde kunne gjøres en del skikkelige endringer her i landet? Endringer som gjør noe radikalt for vårt land, vårt demokrati og vårt samfunn og har lengre horisont enn neste avisoppslag?
Endringer som vil bygge vår framtid fri fra fortidens politiske postulater, og som i stedet for å overgjødsle den grøden vi alt har, vil pløye ny mark og plante på nytt?
Demokratisk Allianse, DA, er et initiativ med formål å danne et parti.
DA skal være frigjort fra gamle dogmatiske ideologier tuftet på ensrettede postulater og holdninger om hva som er ”rett” og ”galt” for vårt samfunn og vårt demokrati.
DA er ikke et liberalistisk parti slik liberalisme er postulert i norsk politikk.
DA er ikke et verdikonservativt parti slik konservative verdier postuleres i dag.
DA er ikke et parti med ideologiske røtter i religion av noe slag.
DA er ikke et sosialdemokratisk parti med en fot i fortid og fagbevegelse og en i konstant frieri til allmuen.
DA er ikke et sosialistisk parti der gapet mellom ideologi og virkelighet til enhver tid holder kjeven ute av ledd.
DA er ikke et vingleparti som forsøker å lukte trender i et brød-og-sirkus-samfunn.
DA skal være et frigjort, radikalt og ansvarsfullt parti.
· Frigjort fordi vi ikke sleper med oss ideologier som hører en annen tidsepoke til, men tar utgangspunkt i rasjonell vurdering av nåtiden og tar uavhengige standpunkter til hvilke virkemidler som kan bidra til at vi vokser med vett inn i framtiden.
Radikalt fordi det er et parti som vil arbeide for endring. Ikke endring for endringens skyld, men endring på områder som vil bidra til å bringe vårt samfunn inn i framtiden på en bærekraftig måte.
Ansvarsfullt fordi vi vil stå for og gjennomføre de planer som blir lagt med tidshorisonter som går ut over 1-2år. Vi vil ikke gi falske politiske og halvkvedede løfter som vi så trekker økonomiske veksler på når vi finner det tjenlig.
Dette partiet skal arbeide for, gjennom regjeringsmakt, å endre noen forhold knyttet til vårt demokrati, vårt byråkrati, vår nasjonale forvaltning og vår nasjonaløkonomiske styring.
Vi skal slett ikke endre på alt.
Det er mye som er veldig bra i det norske samfunn og i det norske sosialdemokratiet.
Vi har det faktisk så utrolig bra i dette landet at det av og til er grunner til å skamme seg over hva vi er i stand til å klage på eller bråke om.
I vår velstand som for oss er blitt selvfølgelig, men som for folk flest, i verden altså, er ubegripelig, kan vi, både på grasrotplan, på forvaltningsplan og på politisk plan, miste litt grepet om hva som har betydning for våre liv, vårt samfunn og vår klode.
I tillegg til en eksisterende høy velstand, er vi så fantastisk heldige at vi har ressurser i overflod som bidragsytere til å bygge en framtid:
Vi har gode kvalitative menneskelige ressurser gjennom en velutdannet befolkning.
Vi har uvurderlige naturressurser gjennom olje og gass, rent vann, enorme havbruksmuligheter og ren uberørt og vakker natur.
Vi har et nasjonalt økonomisk overskudd som de fleste land bare kan drømme om.
DA skal arbeide for at Norge blir drevet på en rasjonell og effektiv måte for å utvikle våre ressurser til gagn for vår egen og vår klodes framtid.
Drivkreftene skal være enkeltindividets inspirasjon, kreativitet og initiativ i et sosialt fellesskap der vi løfter med og for hverandre.
DA har ingen partipolitiske motstandere. Vi er frigjort fra krav om å tilhøre høyre-, venstresiden eller sentrum i norsk politikk.
I norsk politisk fargeflora der rødt, blått, grønt og gult er flittig brukt for å skape identitet, kan vi kanskje velge oss oransje som farge.
En farge som har etablert seg som den fredlige revolusjonens farge og som kan ta både rødt, gult, blått og grønt opp i seg.
DA har altså ingen politiske motstandere, men mange potensielle samarbeidspartnere.
En bred politisk plattform vil danne en trygg grunn for tunge endringsprosesser inn i en ny tid.
DAs viktigste oppgaver vil være;
å effektivisere og menneskeliggjøre norsk forvaltning.
å omorganisere vårt byråkrati slik at det brukes mindre ressurser på ”papirflytting” og mer på humankapital.
å redusere avsanden mellom grasrota, byråkratene og politikerne og derigjennom styrke vårt demokrati.
Målet er altså ikke å spare penger i det offentlige, men å bruke ressursene på en bedre måte.
Vi tror at det er mulig å skape et mye mer kostnadseffektivt samfunn (slik høyresiden vil), et samfunn som stimulerer innovasjon og privat initiativ (slik sentrum ønsker) og samtidig utvikle et samfunn som ivaretar solidaritet, fellesskap og rettferdig fordelig (slik venstresiden strever for å oppnå innenfor en kapitalistisk økonomi som vårt samfunn i dag bygger på).
DA har en visjon om at vi skal kunne snu en trend der vi som et samfunn som flommer over av rikdom og velstand endrer våre holdninger fra å kreve til å ville yte.
Der det blir større status knyttet til å gjøre og være enn til å eie og ha, og der det gir større glede å gi enn å få.
Ambisiøst? JA! Umulig? Slett ikke!
For at DA skal kunne bli et parti med innflytelse i norsk politikk må det bygges et apparat rundt menneskelige ressurser som vil bidra til endring, samt en medlemsmasse som støtter ideene og tankene til DA. Er du blant dem?
Meld din interesse og ditt mulige bidrag til en oppstart! Framtiden begynner NÅ!
Foran stortingsvalget 2009 kan mulige interessante spørsmålsstillinger være:
Hvor mange velgere i Norge har hørt seg lei på tradisjonelle norske partiers politikk og retorikk?
Hvor mange er lei av partier og politikere som annet hvert år falbyr hverandre med politiske løfter de føler marginalt ansvar for å holde?
Hvor mange har gått trøtt av den evinnelige og til tider kunstige høyre-venstre-sentrums-debatten i norsk politikk?
Er det noen som har vært inne på tanken at det virkelig burde kunne gjøres en del skikkelige endringer her i landet? Endringer som gjør noe radikalt for vårt land, vårt demokrati og vårt samfunn og har lengre horisont enn neste avisoppslag?
Endringer som vil bygge vår framtid fri fra fortidens politiske postulater, og som i stedet for å overgjødsle den grøden vi alt har, vil pløye ny mark og plante på nytt?
Demokratisk Allianse, DA, er et initiativ med formål å danne et parti.
DA skal være frigjort fra gamle dogmatiske ideologier tuftet på ensrettede postulater og holdninger om hva som er ”rett” og ”galt” for vårt samfunn og vårt demokrati.
DA er ikke et liberalistisk parti slik liberalisme er postulert i norsk politikk.
DA er ikke et verdikonservativt parti slik konservative verdier postuleres i dag.
DA er ikke et parti med ideologiske røtter i religion av noe slag.
DA er ikke et sosialdemokratisk parti med en fot i fortid og fagbevegelse og en i konstant frieri til allmuen.
DA er ikke et sosialistisk parti der gapet mellom ideologi og virkelighet til enhver tid holder kjeven ute av ledd.
DA er ikke et vingleparti som forsøker å lukte trender i et brød-og-sirkus-samfunn.
DA skal være et frigjort, radikalt og ansvarsfullt parti.
· Frigjort fordi vi ikke sleper med oss ideologier som hører en annen tidsepoke til, men tar utgangspunkt i rasjonell vurdering av nåtiden og tar uavhengige standpunkter til hvilke virkemidler som kan bidra til at vi vokser med vett inn i framtiden.
Radikalt fordi det er et parti som vil arbeide for endring. Ikke endring for endringens skyld, men endring på områder som vil bidra til å bringe vårt samfunn inn i framtiden på en bærekraftig måte.
Ansvarsfullt fordi vi vil stå for og gjennomføre de planer som blir lagt med tidshorisonter som går ut over 1-2år. Vi vil ikke gi falske politiske og halvkvedede løfter som vi så trekker økonomiske veksler på når vi finner det tjenlig.
Dette partiet skal arbeide for, gjennom regjeringsmakt, å endre noen forhold knyttet til vårt demokrati, vårt byråkrati, vår nasjonale forvaltning og vår nasjonaløkonomiske styring.
Vi skal slett ikke endre på alt.
Det er mye som er veldig bra i det norske samfunn og i det norske sosialdemokratiet.
Vi har det faktisk så utrolig bra i dette landet at det av og til er grunner til å skamme seg over hva vi er i stand til å klage på eller bråke om.
I vår velstand som for oss er blitt selvfølgelig, men som for folk flest, i verden altså, er ubegripelig, kan vi, både på grasrotplan, på forvaltningsplan og på politisk plan, miste litt grepet om hva som har betydning for våre liv, vårt samfunn og vår klode.
I tillegg til en eksisterende høy velstand, er vi så fantastisk heldige at vi har ressurser i overflod som bidragsytere til å bygge en framtid:
Vi har gode kvalitative menneskelige ressurser gjennom en velutdannet befolkning.
Vi har uvurderlige naturressurser gjennom olje og gass, rent vann, enorme havbruksmuligheter og ren uberørt og vakker natur.
Vi har et nasjonalt økonomisk overskudd som de fleste land bare kan drømme om.
DA skal arbeide for at Norge blir drevet på en rasjonell og effektiv måte for å utvikle våre ressurser til gagn for vår egen og vår klodes framtid.
Drivkreftene skal være enkeltindividets inspirasjon, kreativitet og initiativ i et sosialt fellesskap der vi løfter med og for hverandre.
DA har ingen partipolitiske motstandere. Vi er frigjort fra krav om å tilhøre høyre-, venstresiden eller sentrum i norsk politikk.
I norsk politisk fargeflora der rødt, blått, grønt og gult er flittig brukt for å skape identitet, kan vi kanskje velge oss oransje som farge.
En farge som har etablert seg som den fredlige revolusjonens farge og som kan ta både rødt, gult, blått og grønt opp i seg.
DA har altså ingen politiske motstandere, men mange potensielle samarbeidspartnere.
En bred politisk plattform vil danne en trygg grunn for tunge endringsprosesser inn i en ny tid.
DAs viktigste oppgaver vil være;
å effektivisere og menneskeliggjøre norsk forvaltning.
å omorganisere vårt byråkrati slik at det brukes mindre ressurser på ”papirflytting” og mer på humankapital.
å redusere avsanden mellom grasrota, byråkratene og politikerne og derigjennom styrke vårt demokrati.
Målet er altså ikke å spare penger i det offentlige, men å bruke ressursene på en bedre måte.
Vi tror at det er mulig å skape et mye mer kostnadseffektivt samfunn (slik høyresiden vil), et samfunn som stimulerer innovasjon og privat initiativ (slik sentrum ønsker) og samtidig utvikle et samfunn som ivaretar solidaritet, fellesskap og rettferdig fordelig (slik venstresiden strever for å oppnå innenfor en kapitalistisk økonomi som vårt samfunn i dag bygger på).
DA har en visjon om at vi skal kunne snu en trend der vi som et samfunn som flommer over av rikdom og velstand endrer våre holdninger fra å kreve til å ville yte.
Der det blir større status knyttet til å gjøre og være enn til å eie og ha, og der det gir større glede å gi enn å få.
Ambisiøst? JA! Umulig? Slett ikke!
For at DA skal kunne bli et parti med innflytelse i norsk politikk må det bygges et apparat rundt menneskelige ressurser som vil bidra til endring, samt en medlemsmasse som støtter ideene og tankene til DA. Er du blant dem?
Meld din interesse og ditt mulige bidrag til en oppstart! Framtiden begynner NÅ!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
