10 viktige punkter for å forbedre den norske skole.

10 viktige punkter for en bedre norsk skole

Vi er heldige i Norge.
Vi har oppnådd det som mange land i verden fortsatt kan se langt etter; en lik rett og en likeverdig mulighet for alle til å få skolegang og utdanning.
Vi har det lovverket, den kompetansen og de ressursene som er nødvendig for å kunne gi et slikt tilbud. Det må være lov å si at vi gjennomgående har en god skole i Norge.

Allikevel hører vi stadig kritikk mot det norske utdanningsvesenet. Kritikken vandrer fra utdanningsnivå via fagprioritering til miljø og sosial tilrettelegging i tillegg til kompetansenivå, ressursbehov og omveltningsfrustrasjon.

DA mener vi har en god skole og et godt utgangspunkt for å bli enda mye bedre. Hovedansvaret på en slik utvikling ligger på overordnet politisk nivå, både hva angår føringer for retningen på utdanning i Norge og hvilke ressurser som følger føringene.

De 10 nedenfor stående punktene mener DA er avgjørende for utforming av framtidens utdanning i Norge:


1) Langsiktig tverrpolitisk tenkning og planlegging i utviklingen av norsk skole.

Det er en svøpe for norsk skole at skiftende politiske vinder og mange politikeres markeringsbehov jevnlig kaster skolen ut i endringer som i seg selv kan være positive, men som når det kommer for hyppig senker kvaliteten i norsk skole.
Erfaring tilsier at det finnes mange veier til den gode skole, men uansett kreves det kontinuitet og tro på det man driver med.
Politikernes overordnede planer for skolen bør derfor ha en horisont på 10-15 år.
I løpet av en slik periode bør forvaltningsorganene og skolen selv utvikle kvaliteten innenfor gitte rammer.


2) Tydelig nasjonal bestilling og sentralt utarbeidede mål.

Det må bli slutt på at skolen lokalt blir satt til å utarbeide mål og kriterier for den skolen de jobber i.
Dette er et statlig ansvar, og bør være så detaljert (og realistisk!!) at skolen og lærerne kan konsentrere seg om hvordan målene skal nåes (organisering og metodikk). Tydelige sentrale mål vil også gjøre det lettere å lage relevante tester og prøver (jfr. nasjonale prøver og eksamen), og slik sett kvalitetssikre om man arbeider riktig.


3) Begrense skolens ansvarsområder.

Skolen har etter hvert påtatt seg utrolig mange oppgaver som tidligere f.eks. var foreldrenes ansvar. Dette er ikke bare et problem fordi det tar tid og fokus bort fra selve undervisningen, men det gir også et signal om at skolen (samfunnet) tar ansvar for oppgaver som naturlig hører til foreldrene.
I dagens kravsamfunn gjør dette at individet og familiene lettere skyver ansvar og skyld for feil og mangler over på andre.
I bunn og grunn dreier dette seg om penger. Skal man f.eks. overta ansvaret for måltider, leksehjelp, pass etter skoletid, oppdragelse, osv. må det tilføres en ekstra ressurs til dette.
Hvis ikke vil det gå direkte ut over andre oppgaver (kunnskapsformidling).
Skolemat og skolefrukt er to eksempler på slike ambisjoner hos politikerne som man ikke ønsker å betale for. Det er selvfølgelig flott med skolefrukt for alle barn i norsk skole, men det holder jo ikke å betale bare for frukten.
Noen skal organisere mottak, utlevering av frukt hver dag og opprydding etterpå.
Dette krever ressurser og koster penger.
Tilsvarende eksempler finnes for andre pålagte oppgaver.


4) Enhetsskole (statlig økonomiske rammer).

Det er svært uheldig at kommunene har ulike økonomiske forutsetninger for å drive en god skole.
Dette er ikke rettferdig overfor barna i de fattigste kommunene, og vitner om at sentrale politikere har vært flinke til å gi løfter om og oppgaver til skolen, men uten å følge opp med ressurser til kommunene for å kunne oppfylle løftene.
Det gjør det også lettere for styresmaktene å kutte i bevilgninger når økonomi frikoples fra kvalitetskrav.
I norsk skole er det i dag kommuneøkonomien som i stor grad styrer kvaliteten.
Det er derfor svært store variasjoner fra skole til skole i hvor romslige budsjetter man rår over. Lærer og lederlønner kan også variere ganske mye.
Derfor bør skolenes ressurser bestemmes og bevilges sentralt i likhet med lønn til skolens personell.


5) Gjenreising av respekten for skolen.

Dette er et av de vanskeligste områdene å endre, men det negative fokuset på skolen og lærerne som dominerer mediene i dag bidrar til å svekke respekten for skolen, og gjør læringsarbeidet vanskeligere.
Dette slår direkte negativt ut for den enkelte elev.
En viktig negativ sideeffekt er at det blir svært lite ettertraktet å jobbe i skolen.


6) Større variasjon (teoretisk/praktisk) i undervisningstilbudene i grunnskolen.

Utviklingen har lenge vist en stadig mer teoretisk norsk skole.
Dette er forståelig ut fra at også praktiske yrker i dag stiller større krav til teoretiske kunnskaper enn tidligere.
Allikevel synes det som om utviklingen har feil eller mangler.
De som jobber i skolen ser at denne teoretiseringen fører til at mange elever lykkes dårlig i grunnskolen.
Det blir feil hvis man tror at elever som sliter med å lese og skrive norsk blir bedre samfunnsborgere av å tvinges til å ”lære” tysk, fransk eller spansk i tillegg.
Denne måten å gjøre norsk skole internasjonal på kan synes som et blindspor.
Elever som er teoretisk svake burde heller bruke mer energi på de grunnleggende ferdighetene (lese, skrive, regne og IKT-ferdigheter) + engelsk.
Om mulig burde man heller styrke de praktiske fagene, slik at teorisvake elever får utvikle praktiske ferdigheter og selvtillit på det de er gode på.
Det er jo et paradoks at vi i Norge i dag importerer arbeidskraft til praktiske oppgaver, samtidig som en stor del av befolkningen går på trygd.
Mange av dagens ”tapere” kunne blitt nyttige samfunnsborgere hvis de ble stilt sterkere krav og gitt bedre muligheter for å lykkes gjennom praktisk arbeid.


7) Tilpasset opplæring for alle, begrensede ambisjoner for de mest spesielle. Anerkjenneelse av behovet for spesialskoler.

I dag er Norge verdensmestere i å gi et ”likeverdig” skoletilbud til de svakeste elevene gjennom integrering.
Det er enorme ressurser som går med til å få til dette, og ekstra dyrt blir det når alle elever skal få gå på sin hjemmeskole.
Idealismen i dette er imponerende. Innsatsen blir imidlertid ikke alltid sett i perspektiv til hva man kan oppnå.
Med mindre man har ubegrenset med midler (noe man jo ikke har i norsk skole) er det viktig å være realistisk i forhold til hva man kan oppnå.
I dag er det slik at skolen er forpliktet til å yte like stor innsats overfor en elev uansett om han/hun kan (eller vil!!!) ha vesentlig nytte av tilbudet.
De sterke rettighetene til disse elevene går i tillegg ut over de svakeste av de ”vanlige” elevene, siden det ikke er nok penger til alle. ”Pengesekken” til en skole må fordeles relativt sett likt mellom elevene, slik at alle elever får så godt tilpasset opplæringstilbud som mulig innenfor den gitte økonomiske rammen.


8) Relevans mellom skolens mål og tester/eksamener.

Det har i det siste blitt fokusert mye på hvor viktig det er med jevnlige tester av de norske elevenes ferdigheter. Dette er for så vidt greit.
Slike tester må imidlertid være relevante i forhold til det skolen er forventet å lære elevene. I tillegg må tidspunktet for testene passe slik at skolene kan dra nytte av resultatene.
Det er vanskelig å forstå hvorfor slike tester i dag legges midt i skoleåret, på lite relevante tidspunkter i skoleløpet, og ser ut til å ha et innhold som oppfattes som på siden av fagplanene.
Nasjonale tester er fornuftig, men de skal speile den bestillingen som staten har kommet med (gjeldende læreplan) og bør legges på slutten av skoleåret på lik linje med eksamen i 10.klasse.
Hvis testsyklusen var ved skoleårets slutt i f.eks. 3.-5.-7. og 9.klasse i tillegg til eksamen i 10.klasse, ville man hele tiden få vite hvordan man lå an underveis, og hvilke resultater man oppnådde til slutt (7. og 10.kl.).
I dag testes det midt i året, noe som skaper unødig uro i undervisningen, og tidlig i 8.klasse, noe som synes helt formålsløst i en helt nyetablert skole-, klasse- og utdannelsessituasjon.





9) Sterkere styring av undervisningen i studieforberedende fag i vgs.

Videregående skole er i dag hemmet av for mange lite motiverte og pedagogisk svake lærere, manglende pedagogisk styring og arbeidsavtaler som tillater en svært ”privat” og lukket undervisningspraksis.
De endringene som resten av skoleverket har vært igjennom, har vært positive og utviklende for grunnskolen, men manglet i videregående skoler.
(For å bedre lærerkreftene: Se under!)


10) Bedre lærerutdanningen for grunnskolen på det praktisk-metodiske området. Egen lærerutdanning for lærere i vgs.

Lærerutdanningen har lenge vært for teoretisk. Det er viktig med omfattende praksis og siling av studenter som ikke egner seg for læreryrket.
I tillegg må det legges mye mer vekt på lederfunksjonen som læreren har, og kunnskap for å forstå og kunne håndtere mange av de gruppedynamiske fenomener som en lærer må regne med å få befatning med.
Metodikk og organisering av undervisningen må løftes frem som egne fag.

Det er greit med en viss grad av spesialisering mot småskolepedagogikk (for de som skal arbeide med tidlig lese-/skriveopplæring med mer), men ut over det er det viktig med fokus på solid fagutdanning, helst i flere enn to fag.
Det bør kanskje også opprettes en egen faglærerutdanning for de som skal undervise i videregående og høyskoler, der kravet til fordypning er sterkere og kravet til antall fag færre (f.eks. to fag).
En slik spesiell utdanning for høyskolelærere vil forhåpentlig kunne begrense antall universitetsutdannede lærere med lav undervisnings- og ledelseskompetanse.
Å være lærer bør i framtiden innebære høye krav til fagkompetanse i kombinasjon med kompetanse i undervisningsformidling, ledelse og grupperelasjoner.